tirsdag 11. september 2012

Jeg fortsetter å sprekke...

I går rakk jeg ikke oppdatere vekta mi, men jeg rakk å veie meg. Og vekta viste skrekkelige 120 kg. Det har altså gått galt igjen. Hva er det som skjer?

Jeg har ikke sprukket fullstendig. Jeg trener fortsatt 2-3 ganger i uka, og jeg teller kalorier og holder meg til det de fleste dagene i uka. Men hver uke er det en gylden anledning til å ha en unnskyldning for å bare gjøre som kroppen lyster: Det er en fest eller en konferanse, en middag eller et annet påskudd for å ta et glass til, en bit sjokolade, et kakestykke, eller forsyne seg en gang til. Og for en rus det er å gjøre det! Det er som om kroppen min eksploderer i et fyrverkeri av endorfiner og velvære når jeg spiser meg mett på god, deilig mat og drikke! Det er en fryktelig deilig og fryktelig skremmende følelse.  Mat er mitt dop, liksom, og jeg faller så lett for fristelsen, fordi jeg ikke orker å sitte og sulte og lengte når jeg egentlig skal ha det hyggelig sammen med andre, eller når jeg er sliten og sulten etter å ha trent eller jobbet en hektisk dag - eller begge deler. For jeg er jo så flink - jeg må jo kunne skeie ut bare litt? Og så blir det ikke bare litt, men mye - igjen og igjen.

Det er tilsynelatende ikke de store endringene som må til - mesteparten av tida er jeg jo flink. Men det er en stor mental prøvelse å være flink hele tida, og det er åpenbart det jeg må være nå. Det er ikke noe forlokkende, fordi jeg vet at jeg må begynne å si nei til situasjoner hvor jeg vet jeg ikke kan styre meg. Jeg må bli noe mindre sosial og rasjonere ut festinga og andre fristelser. Jeg vil jo i utgangspunktet bruke mest mulig tid med mennesker som betyr noe for meg, men det er vanskelig når det er like mye mental tortur som det er hyggelig. Det betyr ikke at jeg stenger meg selv inne, men det betyr at jeg av og til må være kjipere. Sukk.

1 kommentar:

  1. Er der sjølv, sakte men sikkert innser eg at små ting i kvardagen er nok til å tukle til regnskapet..

    Grusomt slitsomt å heile tida vere på hugget, heile tida vere sterk.
    Men det ser ut som det er det einaste som hjelper for meg, mistenkjer du er i same båt :)

    Køyr hardt - eg skal skjerpe meg eg og! Uansett godt å høyre at eg ikkje er aleine som slit innimellom :)

    SvarSlett