O, jul, med ditt spekk!

Juleferien har jeg tatt helt ferie, tydeligvis. I dag veide jeg 145,9 kg, noe som er opp 4,1 kg fra 15.12. Kombinasjonen av en forkjølelse eller noe som har satt seg i lungene, hjemmekos og litt selvmedlidenhet over stress har ligget til grunn for at jeg har valgt å gå på godtegaleien. Og det uten treningskompensasjon.

Jeg hoster fortsatt over småting, selv om den verste forkjølelsen har gitt seg, så jeg tror kanskje jeg skal vurdere å bestille en legetime. Det har gått en måned, og det gjør at jeg vegrer meg for å trene. Det er også lite fristende å gå til toget - selv med brodder - når det er holke ute.

Nå har hverdagen begynt igjen, så det er vel litt enklere å få motivasjonen opp igjen - jeg begynner å bli veldig klar for å trene. Men kan jo være greit å sjekke om jeg har noe som det må antibiotika til for å knekke, så jeg slipper å hangle videre. Jeg skal i hvert fall tenke på det, om jeg ikke kommer meg opp på spinningsykkelen i morgen den dag!

Vektvariasjonens uutholdelige uforutsigbarhet

I dag gikk jeg på vekta med godt mot. Jeg følte at jeg hadde vært flink gjennom uka og i liten grad spist for mye. Jeg kan ikke garantere at jeg har klart å holde meg innenfor 2500 kcal hver dag, men jeg tror jeg har ligget ganske nær rent gjennomsnittlig, mosjon tatt i betraktning. Jeg håpet at i dag var dagen da jeg skulle bikke under 145 kg.

Jeg gikk på vekta med sitrende forventning, og så at den sto på... 146,8 kg! Jeg hadde gått opp 1,4 kg fra forrige uke.

Det var litt som et knyttneveslag i magen. Det er ganske interessant at en av mine første tanker var at jeg like godt kunne gi opp, hvis det var sånn det skulle være. Den ga seg heldigvis fort - rasjonelle meg overstyrte ungen i meg og sa at det er sånn det er. Og jeg vet det godt.

For hvis du tenker etter, så skal det godt gjøres å gå opp 1,4 kg på en uke i reell vektøkning. 1,4 kg tilsvarer 9800 kcal - eller 1400 kcal per dag. Hvis du i tillegg tar med at jeg på 2500 kcal spiser et sted mellom 500 og 700 kcal mindre enn det jeg trenger for å holde vekta, så måtte jeg altså i utgangspunktet spist ca 2000 kcal ekstra per dag for å gå opp så mye. Det er for eksempel 10 halvlitere øl eller 400 gram sjokolade eller en grandiosa, en quarter pounder fra mcdonalds og en cheeseburger. I tillegg til et normalt dagskosthold! Hver dag!

Så jeg tror dette - i hvert fall mesteparten - havner i kategorien for kroppens naturlige variasjoner. Jeg merker meg at jeg på mandager hvor jeg har stått opp tidligere enn de andre mandagene jeg har veid meg har veid mer. Det kan være noe med væskebalansen. Uansett er det ergelig, men jeg må bare bite tenna sammen og satse på at det går bedre neste uke!

På'an igjen!

I dag er sommerferien over, og de store prosjektene våre fra i vår har stort sett landet - jeg er en gift mann, og vi har flyttet inn i det nye, fine rekkehuset vårt. Vi har fortsatt igjen å selge leiligheten vår på Trosterud, men det er overkommelig. Jeg pendler nå mellom Drammen og Hurdal, men selv om det er lenger vei til jobb enn før, så er det en mer behagelig reise, stort sett. Jeg går eller sykler til Gulskogen stasjon, som er ca 3 km unna, tar toget til Eidsvoll verk, og kjører derfra. Med hjemmekontor én dag i uka, så går det an.

Siden det nå har roet seg litt, og jeg får litt naturlig trim på jobb-veien, så har jeg tenkt at det er fornuftig å ta grep. Da jeg gikk på vekta i dag, så fikk jeg bekreftet at det var på tide. Er du klar?

152,2 kg! Så mye har jeg nesten aldri veid. Jeg tror jeg har vært på 152 og 153,9 ved starten av tidligere prosjekter før, men dette er altså ikke bra. Jeg har tapt alt jeg gikk ned sist, og mer til. Det kjennes ikke noe greit.

For å hjelpe meg selv med motivasjonen, så har jeg tenkt litt på hva det er jeg nå opplever med kroppen min som jeg ikke opplevde for to år siden, da jeg var på det smaleste og mest veltrente:

• Jeg har dårligere lungekapasitet, fordi det er trangere i kroppen min. Jeg foretrekker å sove på magen, fordi jeg da føler jeg får nok luft. Jeg kjenner at jeg også blir kortpustet når jeg er veldig mett. 
• Jeg har problemer med å bøye meg ned for å plukke opp ting og med å legge beina i kors, fordi magen er i veien. 
• Jeg begynner å silsvette veldig lett. 
• Jeg er stiv i kroppen - det å endre stilling etter å ha vært i ro en stund kan være ubehagelig. Etter å ha vært i aktivitet en dag, som med flytting, vasking eller bassenglek med stedatteren min, så er jeg fryktelig stiv og støl. 
• Jeg har dårligere søvnkvalitet, antakeligvis fordi jeg snorker mer. 
• Jeg får vondt øverst i ryggen av å gå selv korte turer, fordi jeg har så mye å bære på. 
• Jeg opplever at beltet gnager på undersiden av magen, og kan derfor ikke ha t-skjorter eller skjorter utenfor buksa uten å ha noe annet under som beskytter. Og dessuten ser jeg ut som et telt når jeg gjør det. 
• Folk - særlig små barn - stirrer mer. 
• Det er vanskeligere enn før å finne OK klær, og det kostet en formue å gifte seg i dress. 
• Jeg får lettere hodepine av å gå sulten, fordi jeg trenger mye mer kalorier enn før (anslagsvis 3600-3700 kcal per døgn). 

Lista kan sikkert gjøres lengre, men dette er ting jeg kommer på nå. 

Så vet jeg etter hvert ganske mye om hvilke risikofaktorer som kan avspore meg, og som jeg bør tenke på hvordan jeg skal overvinne:

• Stress: Når jeg har mye å gjøre på jobb eller privat (eller begge deler), så bruker jeg energien min på å prestere på de arenaene, og selvkontrollen min forsvinner lett i sluket.
• Godt selskap og kos: "Du kan unne deg noe bare denne ene gangen"-fella er skummel, enten det kommer fra andre, eller fra meg selv. Fordi det er bare denne ene gangen nesten hver uke, og det kan ødelegge en ukes hardt arbeid.
• Når det står stille: Det vil være perioder hvor jeg opplever at det ikke skjer så mye, eller at jeg får utvikling feil vei, selv om jeg gjør det samme. Det er sånn kroppen virker. 
• Når det går (for) bra: Det vil også være perioder hvor jeg opplever at jeg har lyktes veldig godt, og da får en følelse av at jeg kan "belønne" meg selv med å skeie ut litt. Problemet er jo at når du er litt avhengig av fett og sukker og gode smaker, så havner du så lett ut på galeien igjen. Samtidig må man klare å finne en balanse hvor man også kan kose seg.
• Tacos, tapas og lunsjbuffeter: Når det ikke er en bestemt porsjon på tallerkenen, så kan man jo bare forsyne seg igjen, og igjen, og igjen og... Og så plutselig sitter jeg der og har overspist, og kanskje også fått noen blikk fra andre som faktisk får med seg hva jeg spiser - eller som opplever at jeg har spist så mye at de ikke får spist seg mette. 
• Å ikke kunne telle kalorier: Jeg er helt avhengig av å kunne telle kalorier for å kunne sikre at jeg ikke spiser for mye. Samtidig er det en del situasjoner hvor dette blir vanskelig - hovedsakelig når jeg ikke lager maten selv, for eksempel i vennemiddager, på fest, hotell, restaurant osv. Noen ting kan man gjøre på øyemål, men det er lett å spise mer fordi man mister oversikten. 
• Forandring og uforutsigbarhet: Det er lettest å holde kontrollen når ting er ved det vante og jeg bare har meg selv å tenke på. Men i hverdagen skjer det ting jeg ikke kan ha kontroll på, og som del av en familie er det mer krevende å få det til, fordi det er flere som må koordinere seg og tilpasse seg. 
• Sykdom og skader: Er du tung, så er også sannsynligheten for at du får slitasjesykdommer større, og for at du får verre skader enn andre når du faller eller tråkker over større. Skader og sykdom har satt meg ut før når jeg har vært på stø kurs, og jeg må ta med i beregningen at jeg kan komme i slike situasjoner igjen. 

Jeg tror jeg har skrevet om alle disse tingene og mestringsstrategier før, men i hovedsak handler det jo om å følge noen få, enkle regler:

1. Hva vil jeg egentlig? Vil jeg egentlig spise denne ekstra porsjonen, for eksempel, eller vil jeg ha en lettere hverdag og leve lengre?
2. Hvis jeg er i tvil, vær defensiv - ta mindre porsjoner og spise mer av det som metter med lav kaloritetthet. 
3. Be andre om hjelp og vær åpen og tydelig om hvorfor jeg må ha kontroll.
4. Husk at det er en lang vei, og at ett feilskjær ikke betyr at jeg bare kan gi opp. 

Det er lett å si det, men vanskelig å følge alt dette, fordi jeg må mobilisere vanvittig med selvkontroll når det står på som verst. Jeg slåss mot naturen, mot meg selv, mot min egen kropp, mot inngrodde vaner og oppvekst, mot et samfunn som vil at du skal bade i fett og sukker (og heller fylle på med grønnsaker på toppen) og mot en virkelighet som ikke er skjematisk og lett å kontrollere. Derfor tror jeg det er viktig at jeg fortsetter med små, realistiske mål, og så ser vi om jeg får det til. 

Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å komme ned i 80 kg og ha en ideal-BMI. Det er ikke sikkert jeg egentlig da ville være sunn. Jeg tror det er realistisk å komme dit jeg var for to år siden - ned til 115 kg eller deromkring. Det håper jeg at jeg kan få til med tid og stunder. Nå er målet mitt å klare fem kg på 13 uker - eller tre måneder. 

Jeg trenger din støtte i form av at du heier på meg og ser det jeg gjør, og hjelper meg med å gjøre det lettere når vi møtes. Som før: Fordi jeg vet det meste etter å ha gjort dette noen ganger før, så vil gode og velmente råd bare irritere og ikke hjelpe. 

To infinity and beyond!

Godt nytt år!

Jeg har ikke noe nyttårsforsett, men rent praktisk er det fint å vente til etter jule- og nyttårstida med å gå ned i vekt.

Jeg har derfor bestemt at dagen i dag er starten på Den Nye Tida, hvor jeg igjen vil registrere kalorier og drive med regelmessig fysisk aktivitet.

Vitale data i dag:

Vekt: 145,2 kg
Midjemål: 154 cm (ca)
Overarmsmål: 41 cm
Lår: 68 cm

Til min store overraskelse har vekta faktisk vært stabil gjennom jula - jeg veide rundt 146 kg da den tok til, og har altså heller gått litt ned enn opp. Likevel: Jula har bestått i alt for mye fråtsing, og lite fysisk aktivitet.

For å få til nok fysisk aktivitet vil jeg heller prøve å gå raskt 30-60 minutter daglig, enn å prioritere hardtrening noen ganger i uka. Jeg tenker at hardtrening får være en bonusaktivitet, fordi det er gøy.

Jeg står ikke alene i dette - samboeren min og jeg er et lag. Dette skal vi klare!

Statusoppdatering!

Ok, jeg innser at jeg ikke kommer til å komme opp på samme bloggefrekvens som jeg hadde før. Men jeg skal i hvert fall klare å komme med noen statusoppdateringer til venner og familie som lurer på hvordan det går med (u)jevne mellomrom!

Siden sist (det er nesten en måned), så har vekta gått litt opp. Jeg har veid meg to ganger, sist i dag, siden 19. oktober, og veide 144,2 kg begge gangene. Jeg er nå 0,3 kg over der jeg startet med Slankekorpset. Det er ikke så bra, men som jeg skrev sist, så er det nå fysisk form som har førsteprioriteten, ikke vekta. Og der har jeg gode nyheter!

Jeg har nå trent 7 ganger på Elixia siden 19. oktober. Bortsett fra den første gangen, som var en kort langkjøringsøkt, så har jeg trent 4x4 hver gang siden. Jeg ble litt inspirert av en venn som kom på facebook-chat og nevnte forskningen på 4x4-effektene, så jeg tenkte det var verdt et forsøk. Jeg kjører så hardt jeg makter, og siste uke klarte jeg 3 ganger på en uke. Jeg skal trene i dag igjen!

Det er en ren kortsiktig og billig motivasjon, men jeg registrerer treningene på Elixia sin Facebook-app - 20 ganger på 60 dager. Jeg har ikke helt skrudd den på riktig, så jeg plager noen av mine venner med lenker til Elixia i feeden, men har ikke helt funnet ut hvordan jeg skrur den av ennå. Så inntil videre må jeg bare beklage - forsøk å overse det der!

Så - det går rette veien! Jeg merker jeg er mykere og har bedre kondisjon, og ikke minst at nakke og skuldre oppfører seg mye hyggeligere mot meg. Det er noen gode første skritt på veien mot bedre helse igjen!

5 måneder senere... Følelsen av nederlag

Siste innlegg publisert på denne bloggen var 21. mai. Siden har jeg bare gått opp mer, og nå turte jeg endelig å veie meg igjen. 142,4 kg viste vekta. Det var mindre enn jeg fryktet, men nesten alt jeg vant gjennom beinhard jobbing i halvannet år er tapt. Det er en kjip følelse, og det kjipeste er kanskje følelsen av avmakt.

Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?

Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.

Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.

En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning

Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.

Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.

Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.

Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.

Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!

Jeg falt visst av... Så på tide å reise seg opp igjen!

For halvannen måned siden trodde jeg at jeg var i gang igjen. Sånn gikk det dessverre ikke. Siden sist innlegg 28. januar har jeg gått opp over 8 kg. Nå veier jeg 135 kg, og har et midjemål på 146 cm. Det er dramatisk mye i feil retning, og skyldes nok at det ble veldig mye på én gang, med dårlig kne, oppussing og jobb. Nå er det lysere tider, jeg har fått slappet godt av på en deilig ferie i Baltikum, leiligheten er mye hyggeligere og mer ferdig, og jeg har mer oversikt over arbeidshverdagen min. Da er det bare én ting å gjøre, og det er å ta seg selv i nakken og satse. Jeg tror en av de største utfordringene har vært at jeg ikke har hatt et treningsregime. Kneet gjorde at jeg ikke turte å trene noe særlig, og derfor ventet jeg på legesjekk. Nå har jeg også fått avklart at kneet er greit nok og uten de større skadene, så da har jeg heller ingen unnskyldning for ikke å trene.

Derfor har jeg nettopp betalt medlemskap på Elixia. Nytt arbeidssted og -situasjon gjør at jeg trenger mer fleksibilitet i hvor jeg kan trene, og da er det Elixia som passet best nå. Jeg er spent på hvordan det blir å trene i et nytt senter (hvor spinning heter Xycling...), og hvordan kroppen kommer til å reagere etter fem måneder uten treningsaktivitet. Det blir sikkert beintøft, men jeg må si jeg gleder meg litt.

Jeg har kjent på hvordan formen har blitt dårligere, klærne har blitt trangere og nattesøvnen verre. Jeg bruker Sleep Talk-appen fordi jeg syns det er gøy å høre hva jeg sier de få gangene jeg snakker i søvne, men den har også fanget opp at jeg den siste måneden har begynt å snorke. Jeg tror det gir dårligere nattesøvn, og at det stort sett skyldes vektøkningen.

Totalt har jeg nå gått opp 21 kg siden i fjor sommer. Jeg har fortsatt ca 9 kg igjen av det jeg gikk ned på det foregående halvannet året, så det er ikke fullstendig tapt. Forhåpentligvis går det raskere å ta ned de sist påløpne kiloene også - og jeg veier fortsatt 17 kg mindre enn jeg gjorde på det verste!

I en situasjon som denne er det lett å fokusere på det som har gått galt, grave seg ned og ikke innrømme overfor omverdenen at jeg har gått på et nederlag. Men det har jeg - det er skikkelig skuffende for meg selv at det har blitt sånn. Samtidig vet jeg at dette er veldig naturlig og skjer med veldig mange som går ned i vekt. Den avhengigheten du har til god mat er beinhard, og du må alltid være på vakt mot tilbakefall. Det går litt i rykk og napp, men så lenge det går rette veien i et langsiktig perspektiv, så er det aller viktigst.

Jeg håper du fortsatt vil være med meg. Den hjelpen og støtten alle som har lest, kommentert og oppmuntret har kommet med er gull verdt, og gjør det lettere å holde ut. Jeg beklager at jeg ikke hele veien kan levere solskinnshistorien som bare går i rett retning, men jeg håper at du er med meg på å se det lange bildet: At 10-årskurvene går i rett retning, selv om årskurvene svinger feil.

Sammen med deg er jeg sterkere!

Kan du høre trommene?

Heisann! Du har kanskje lurt på hvor det har blitt av meg? Det er ganske nøyaktig 2 måneder siden jeg skrev det siste innlegget her, og siden har det vært tyst. Det er ikke så rart - jeg ga nemlig opp kort tid etter.

Mine trofaste følgere har nok fått med seg at det har vært en lang, sleip nedoverbakke helt fra i sommer. Jeg sprakk i sommerferien, og gradvis kom sprekkene hyppigere og hyppigere utover høsten og tidlig vinter. Unnskyldningene var mange: Enten var det gode, hyggelige anledninger - sommerferie med venner, middager, dating, disputas, og lignende. Eller så var det gode unnskyldninger for å synes synd på seg selv - eller rett og slett tider hvor det ble så mye at det var vanskelig å opprettholde kontrollen. Det var ny jobb, forberedelser til disputas og flytting. Og det er nok riktig at høsten 2012 ble en eksepsjonelt hektisk en. Jeg hadde store planer om at når flyttinga var over, så skulle ting roe seg ned litt, og jeg ønsket å gjenvinne kontrollen.

Jeg husker at jeg ikke oppdaterte bloggen 12. november fordi jeg sto midt i mellom overtakelse av ny og gammel leilighet. Men 15. november forulykket jeg på E6, og hadde flaks som overlevde, og uten særlige ytre skrammer. Jeg fikk noen kutt og en lett forstuing i nakken, og måtte kjøpe meg ny bil. Men kombinasjonen av vondt i nakken, innspurt på jobben og den ganske slitsomme frykten for å kjøre bil på glatt vinterføre, en leilighet hvor alt det som var vant og kjent lå i pappesker rundt omkring (og hvor jeg fortsatt venter på inventar og møbler som jeg til slutt fikk bestilt), og attpåtil julebordstid, gjorde at jeg bare ga opp. Jeg orket ikke å pushe meg selv på slankinga og bare gi meg selv dårlig samvittighet i en såpass krevende tid, og jeg orket ikke å skaffe tid til å trene. Og det var megadeilig. Da jeg i tillegg først ble rammet av omgangssyke i midten av desember, og så rett etter en seig forkjølelse, før jeg i forrige uke fikk influensa, så var jeg heller ikke særlig interessert i å være kresen på hva jeg fikk i meg.

Nå har jeg levd i unntakstilstand i to måneder, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne konsekvensene - gjerne på to plan. For det første, så har jeg gått opp i vekt og i livvidde. Jeg kjenner det godt på klærne jeg har kjøpt tidligere i 2012 - de er nå blitt altfor stramme flere av dem, og én skjorte har revna i knappene på magen. Jeg skal si hva vekt og livvidde er etterpå. Den andre konsekvensen, og den er kjipere, er at jeg har gått fra å spise litt mer enn det som er sunt og normalt, til å spise på en mer destruktiv måte. Jeg overspiser nesten med vilje - jeg bestiller ekstra store menyer, spiser ekstra mye snop, og det er ikke en gang godt. Dette har skjedd enda mer de siste par ukene, og jeg kjenner det igjen. Hver gang jeg har slanket meg og sprukket, så har det skjedd på denne måten. Først forsiktig, så gradvis over på et mer normalt mønster, og så har demningene bristet helt og jeg har blitt en fråtser. Jeg har vært klar over at det har gått den veien, og jeg har latt det gå den veien.

I en slik situasjon er det lett å bli fylt av skam og skyld, og tenke at jeg for alltid vil være et matmonster. Men det er den typen tankegang som blir selvoppfyllende. Jeg har et avhengighetsforhold til mat som nok ligner det som alkoholikere og røykere kan ha - avhengigheten vil alltid være der, og kan aldri kureres. Den må holdes i tømme konstant, og hvis du ikke gjør det, så vil det gå galt. Men mennesker er ikke maskiner, og derfor vil det av og til oppstå episoder eller perioder der jeg ikke klarer å ha den kontrollen jeg ønsker. Målet må jo da være å identifisere det destruktive mønsteret, og gripe inn og stoppe det, og så si at dette bare er en enda en grunn til å begynne på nytt - før alt jeg har vunnet har gått tapt.

2012 ble et år hvor jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Ved første veiing inn i 2012 veide jeg 121,5 kg. Dagens veiing endte på 126,7 kg. Det betyr at jeg har gått opp 5,2 kg i løpet av ett år og én uke. Men det er et nettotall. I løpet av 2012 var jeg faktisk nede i 114,6 kg, og det var superdeilig. Jeg vil tilbake dit, og det kan jeg klare. Å gå ned over 12 kg vil nok ta meg over et halvt år, men jeg vet at jeg kan klare det. Målet for 2013 er å gå ned 20 kg. Da vil forhåpentligvis livvidden følge med - jeg har gått opp mye rundt livet, og er nå igjen 140 cm rundt det 2 cm over navlen. På det beste var jeg nede i 130 cm.

Planen min nå er først å begynne å telle kalorier igjen, og denne gangen å holde meg stramt til de kaloriene jeg skal ha inn hver dag. Det vil være en krevende mental øvelse, som alltid. Når jeg har fått ristet av meg det verste av influensaen skal jeg finne meg et treningssenter og begynne å trene igjen. Det gleder jeg meg til - jeg kjenner hvor dvask kroppen har blitt av å gå to måneder uten trening.

Over åskammene og i dalsidene kan du kanskje nå høre et ekko av en enslig trommeslager som slår taktfast på kanten av trommen sin én gang i sekundet. Han får selskap av én til, og enda en. De begynner å slå dobbelt så fort, og sammen med dem går det taktfaste skritt av hundrevis av mennesker. Bakken skjelver - det er Slankekorpset som marsjerer igjen! Jeg er klar - er du?

Boom! Hotellunsj...

Én helg på hotell og reise viste seg å være helt katastrofe, vektmessig. Livvidden min er opp til 135 cm, noe som ikke er så overraskende, gitt at jeg siste måneden har spist for mye, men i dag veide jeg også 120,9 kg. Det er 0,2 kg lavere enn forrige "topp" etter en helg, men det er likevel kjipt å ha gått opp 3 kg på en uke. Det forsvinner nok fort igjen, men moro er det ikke. Dette er en hard høst, men det er bare å krøke seg sammen og fortsette det harde arbeidet...

Dalbunn eller nedoverbakke?

Faksimile: vektklubb.no

Nå har det gått en uke siden jeg prøvde å "reboote". Det har stort sett gått bra: Jeg klarte å holde koken gjennom mandag-torsdag. Fredag-søndag var det ikke helt enkelt å føre opp kalorier, men selv om jeg spiste godt, så fråtsa jeg ikke. Vekta i dag endte da også på 119,5 kg, noe som er 1,6 kg ned fra forrige uke. Det er opp 0,9 kg fra torsdag eller fredag morgen (husker ikke helt), men alt i alt ikke så galt.

Som du ser av diagrammet over, så er det imidlertid ingen grunn til å slå seg til ro. Mønsteret mitt siden litt før september har vært "en uke på - en uke av" på en måte som har gått gale veien. Hver bølgedal har vært høyere enn den forrige bølgedalen, og hver påfølgende bølgetopp høyere enn den foregående bølgetoppen. Dette er fordi jeg har vært flink en uke, belønnet meg selv og gått på en smell. Det er ikke helt annenhver uke heller - som dere vet så registrerte jeg ikke vekt en uke i slutten av september her.

Disse dataene forteller meg at det er nå det virkelig gjelder for å klare å bryte det dårlige mønsteret: Neste uke må være bedre enn denne, og neste uke deretter enda bedre! Det blir hardt nå: jeg har møter hver kveld mandag-torsdag denne uka, og jeg får ikke trent på onsdag. Men jeg skal få det til likevel!

Slankekorpset: Dag 569

Nå er jeg gjennom 2 dager med "reboot" av Slankekorpset, og foreløpig går det bra. Jeg veier nå 119,6 kg. Jeg har klart å holde kontrollen - til tross for at jeg måtte spise et kakestykke til ære for meg på jobben i går. Jeg gikk i hvert fall hardt inn for å overvurdere antallet kalorier det inneholdt!

Til middag spiste jeg også Toros XL Viltkarbonader. En stor porsjon, men den inneholdt bare 507 kcal.   Jeg merker at jeg er i gang med å skjerpe meg, for i natt så drømte jeg at jeg fråtset i sjokolade, blant annet drømte jeg om en melkesjokoladevariant med karamell og peanøtter. Det var veldig deilig å våkne og innse at jeg ikke hadde svikta!

Dagens frokost inneholdt litt variasjon også - jeg bytta ut kaviaren med et beger med Grovhakket Stabbur-makrell i salsa. Kjempegodt! Men man må nesten spise hele begeret når man åpner den, så det inneholdt jo mer kalorier enn vanlig. Det gjør ikke så mye i dag, fordi jeg har tenkt å trene langkjøring i ettermiddag, og da forbrenner jeg jo massevis av kalorier!

Viljestyrken har altså holdt gjennom to dager nå. Det er bare å bite seg fast dag for dag, time for time. Det hjelper å se at vekta ikke er så ille som den var på mandag - det betyr at veien ned er kortere!

Slankekorpset: Dag 568

I går var dag 567 i Slankekorpsets historie, og den første dagen i mitt nyeste forsøk på å rette opp kursen etter sommerens avvik. Etter et døgn - hva er status?

Det første døgnet har gått bra. Jeg veier allerede 120,1 kg - ned 1 kg fra i går. Det betyr ikke så mye; mest at jeg hadde spist veldig heftig på søndag og at væske etc. er på vei ut av systemet. Viktigere er det at jeg holdt meg innenfor kaloritaket. Jeg spiste min sedvanlige frokost: Tre brødskiver med kaviar, speket pølse med sydlandske urter og vellagret Jarlsberg og chilikreps i aïoli, samt en teskje tran, og fulgte opp med min vante lunsj - tre brødskiver, en med jarlsberg og spesialsalami, en med ekstra mager grov leverpostei og en med kremost med pepper, samt et beger skyr vanilje. Til mellommåltider spiste jeg en skyr mango, drakk en stor flaske Bendit smoothie med guava, mango m.m., og så dro jeg på trening. Det var beinhardt mentalt å gå på 4x4 spinning etter to ukers pause, men ute i det tredje intervallet var jeg på og kjørte meg selv hardt. Etter trening drakk jeg en Yt kakao, før jeg dro til ei venninne og spiste middag. Hun hadde talt opp kalorier, og jeg kunne med god samvittighet spise mango- og ananas-salat, stekte kyllinglår og ris. Jeg var ikke sulten da jeg dro hjem, og hadde ikke vært det i løpet av dagen.

Med andre ord har jeg klart å mobilisere den nødvendige starten. Men det første døgnet er aldri det vanskeligste - det er mot slutten av den første uka at det kommer til å bli ille. Jeg skal klare det - jeg har en kropp og ikke minst et rykte som superslanker å redde!

Igjen et skikkelig tilbakeslag...

118,8 kg viste vekta i dag morges, og livvidden var 132 cm. Det er opp 2,7 kg fra forrige uke, det...

I uka som har gått har jeg trent skikkelig fire ganger, og det kan hende at det har gjort at jeg har slappet litt for mye av med kostholdet. Det har blitt for mange store burgermenyer på Mix-kiosken, for mye soft-is, en kveld med snop med venner, et par kvelder med øl og en litt for stor vennemiddag. Jeg har hatt god samvittighet og følt meg sulten etter treningene. Jeg har hatt en del ting å feire, og jeg har feiret.  Forhåpentligvis, og antakeligvis, så er mye av dette kortvarig og vil forsvinne igjen etter en uke på rett kjøl. Samtidig vet jeg at dette også kan bli en krevende uke - men er ikke egentlig hver uke krevende på sitt vis? Det er fortsatt mange - inkludert meg selv - som sier at det jo ikke gjør noe å feire litt eller slappe av litt innimellom. Og det er sant, det gjør ikke noe innimellom, men det blir veldig mange ganger når det bare er litt innimellom at man ser de fleste mennesker eller når det er mange nok "sjeldne" anledninger. Jeg kan ikke slappe av - hver kalori må telles, og hver kalori over skjema må tjenes inn på trening - hvis jeg skal ha noe håp om å fortsette å gå ned i vekt. Og det er viktig for meg, og for helsa mi at jeg får til det nå. Sommeren er ugjenkallelig over.

Jevn nedtur

Nok en veiedag, og gode nyheter! Jeg veide 115,5 kg i dag, noe som er ned 0,4 kg fra forrige uke. Jeg ligger ørlite grann over vektbanen for 3 måneder, men bare to uker ut i inneværende program skal jeg være fornøyd med det, og det er fullt mulig å ta det igjen.

Tidvis sliter jeg litt med motivasjonen - jeg vet at jeg er omtrent halvveis mellom det meste jeg har veid noen gang (i 2008) og normalvekt, så jeg har oppnådd mye allerede. Samtidig vet jeg at jeg ikke kan gi meg nå - det er liksom nå det skal begynne å bli gøy. Likevel, det er tider hvor det er tungt å titte opp bakken og vite at du har to år til før du når normalvekt, at det bare blir brattere, og at du når du er ferdig må belage deg på å bruke mange år på at kroppen skal stabilisere seg. Da er det godt at jeg har mennesker rundt meg som er forståelsesfulle og hjelper til å holde på motivasjonen. Jeg har holdt på i fem og et halvt år med berg- og dalbane, og de siste 14 månedene har jeg klart å holde på nedgangen. Jeg skal ikke tilbake til berg- og dalbanen, og jeg skal ikke gi opp!

Nedgangen fortsetter - mindre enn noen gang!

Nei, vi snakker ikke om eurokrisa, men om vekta! Forrige uke klarte jeg å nå 3-månedersmålet mitt, og landa da på 116,1. Jeg regna med det kom til å bli tøft å klare å gå ytterligere ned denne uka, siden jeg hadde gått ned en del de tre siste ukene. Det ble det, og jeg klarte ikke helt å følge "banen" mot neste 3-månedersmål - men jeg gikk likevel ned! Bare 0,2 kg, ned til 115,9, men det er veldig symboltunge 0,2 kg for meg.

Jeg var nemlig utvokst (i høyden) omtrent da jeg begynte på videregående. Samtidig hadde jeg vært gjennom en absurd Cambridge-kur eller noe som mormoren min eller moren min hadde ordna (i beste mening), og jeg husker at jeg på utrolig pinlig vis introduserte meg første dag på videregående med at jeg het Christer og hadde/drev på med å slanke meg. Det var selvfølgelig et forsøk på å komme fordommene mot tjukkasen i forkjøpet, men det virka jo åpenbart mot sin hensikt. Uansett: Jeg husker at jeg da veide 116 kg, og jeg vet ganske sikkert at jeg aldri har veid mindre når jeg har veid meg siden - før altså i dag. Siden 16 årsalderen er et ganske greit skjæringspunkt for disse greiene her, så kan jeg nå trygt si at jeg aldri (siden jeg var ferdig utvokst) har vært mindre enn i dag! Jeg skal feire med en morgenspinning!

Oops! Verre enn fryktet...

I helga som var har jeg vært på Ustedalen hotell på Geilo sammen med en gjeng gode venner og spilt et av verdens beste brettspill - The Republic of Rome. Det kalles Republic of Rome Invitational, og er noe vi gjør en gang i året. Av erfaring vet jeg at denne helga tar på vekta. Selv om jeg tok meg fullstendig fri denne helga, og både spiste og drakk godt, så trente jeg på hotellet på fredag, og tenkte at det ikke var så farlig, siden vi hadde relativt små måltider og jeg stort sett holdt meg unna snop og snacks (med noen hederlige unntak).

Faksimile: Vektklubb.no

Men neida. I dag gikk jeg på vekta, og marerittet var et faktum: 123,4 kg. Det er opp 1,9 kg fra forrige uke, og nesten en annullering av all innsatsen fra begynnelsen av november. Dette demonstrerer også veldig godt at selv om jeg var ganske så flink den første delen av uka, så kan to-tre dagers utskeielse gjøre alvorlig "skade" på slankeopplegget. Jeg vet at dette antakeligvis bare vil være et blaff, så lenge jeg klarer å holde meg i skinnet framover. Men det blir tungt, og nå merker jeg at det er ekstremt viktig å holde fokus.

Noen som blir med på spinning i dag?

Et mål er nådd, en milepæl forbi

22. juni 2009: Jeg veier 123,8 kg, og er strålende fornøyd etter å ha gått ned fra 152 kg. Men det er siste gang på lenge jeg skal veie så lite. I løpet av sommeren slapper jeg av, og i løpet av høsten er det en veldig tung tid; morfaren min dør, og jeg knekker meg nesten på å forsøke å endre ukulturen i Hyperion. Resultatet er at jeg gradvis siger oppover i vekt. I løpet av det neste halvannet året forsøker jeg flere ganger å komme tilbake på den rette sti, men det er halvhjerta, og til slutt gir jeg opp. I mars 2011 veier jeg 143,9 kg og måler 152 cm rundt livet, og føler meg utkjørt. Jeg tar grep, og Slankekorpset er født.

31. oktober 2011: Jeg veier 123,5 kg og måler 137 cm rundt livet. Jeg har nådd målet for 3-månedersperioden som utløper, og har tatt igjen to år, fire måneder og ni dagers tapte innsats. Nytt mål er 118,5 kg innen 30. januar 2012. Klarer jeg det, vil jeg ha tatt igjen 13 års tapt innsats.

Reklameskam!

Faksimile: VG.no

På VGs nettavis har det noen dager ligget en annonse fra overvektsklinikken Aleris (se bildet over). Blant det redaksjonelle innholdet ligger et annonsebond med ulike "artikler". Disse er riktignok merket "annonse" med liten skrift, men er til forveksling like redaksjonelt innhold fra underleverandører eller samarbeidspartnere, hvis man ikke tenker over skrifttypen. Teksten er forlokkende for slankere: "Derfor kommer kiloene tilbake - Viljestyrke ikke så viktig"

Klikker du på annonsen, så kommer du til en sak på VGs egne nettsider, men med et banner for Aleris øverst. Saken er et intervju med en ernæringsfysiolog ved Aleris, Anine Medin, som forklarer at sykelig overvektige (det framgår av saken at dette vil si de med BMI over 35-40) som klarer å slanke seg masse, stort sett vil få kiloene tilbake igjen. "Løpet er kjørt" hvis kilo har fått festet seg på kroppen din. Det krever en "ekstrem viljestyrke" å holde vekta nede - ja, faktisk mislykkes 97 prosent!

Det er et stort tall. For å forestille deg det, så tenk deg at du bor i en litt stor, 100 m2 leilighet. Da har du ganske god plass. Ta vekk 97% av leiligheten. Du har da 3 m2 igjen. Det vil si en leilighet på 1,73x1,73 meter. Hvis du er en normalt høy mann, som meg, så må du legge deg på skrå for å kunne ligge strak ut om natta. Det er ikke mye igjen av den romslige leiligheten din da!

Men det finnes håp! Det er nemlig ikke din feil - du har ikke "vondt i viljen"! Å, det var da enda godt. Men å slanke seg er tydeligvis helt meningsløst likevel, og å være feit er jo ingen holdbar langtidsløsning. Hva gjør man da? Jo, Aleris har selvfølgelig løsningen: Kom til dem og ta en slankeoperasjon! Hvis du kommer gjennom nåløyet, så har du en god sjanse til å få vekk 80% av overvekten din. Hvis du forestiller deg en leilighet på... å, glem det, du skjønner poenget. Det betyr at du, med bare litt snipp-snipp, kan få et nytt, vidunderlig liv! Hurra!

Jeg blir kvalm. Her har du et medisinsk foretak som annonserer for operasjoner. Det synes jeg i seg selv er betenkelig, men det kunne passert, hvis annonsen var i nærheten av å være etisk. Men neida, her presenteres vi får en ørkesløs ødemark av tristesse - det finnes ikke håp - du kan bare glemme å spise mindre og trene mer, for du klarer det ikke i lengden. Kroppen din hater deg og er slem mot deg! Det nevnes ikke med ett ord de risikoene som finnes ved kirurgiske inngrep, saken fremstilles som kvasiredaksjonell, og alternative måter å sikre varig vektreduksjon på, som langvarig oppfølging, forbigås i stillhet.Vi blir presentert med en quick-fix på et vanskelig problem. Hva er for øvrig den vitenskapelige basisen for å påstå at 97% mislykkes? Vi får ingen referanser. Vi får ingen henvisninger til hva som er suksessfaktorer for de (påståtte) 3% som lykkes uten operasjon. Vi får et tall på at 9 av 10 (90%) av de som gjennomgår gastric bypass lykkes. Lykkes med hva? Varig, langvarig vektreduksjon? Hvor er studiene? Jeg merker meg at de bruker det mer intuitivt forståelige "9 av 10" her, mens de bruker de kranglete prosentene for de som bruker vanlig vektreduksjon.

Dette er både en annonseform jeg er skeptisk til, og et direkte uetisk og skammelig innhold.

Berg- og dalbane

Som jeg sa i det første innlegget mitt, så har jeg gått ned i vekt mange ganger. Jeg begynte å måle vekt og livvidde for registrering i VGs vektklubb 2. juledag i 2006. Det er litt over fire år siden. I løpet av våren 2007 gikk jeg ned til ca 129 kilo, fra et utgangspunkt på 142. Så pådro jeg meg en skade, og vips var jeg oppe i 152 kg mot slutten av året. Fra da brukte jeg halvannet år på å gå ned nesten 30 kg, og var mektig stolt av meg selv. Så stolt var jeg, at jeg slappet av, og sommeren 2009 endte med at jeg sprakk fullstendig. Siden har jeg gjort halvhjerta forsøk på å gå ned, men de har vært kortvarige affærer, gjerne avbrutt av influensa eller nye skader, eller annen turbulens i livet.

Grafen over gir et bilde av den utviklinga jeg har beskrevet. Den blå kurven er vekt, den røde er livvidde. Det er noen andre, svake og vannrette streker i grafen - det er ulike BMI-verdier. Rett under 130 ligger grensa for den øverste BMI-kategorien for en mann på min høyde, med det velklingende og ubarmhjertige navnet Fedme III - eller ekstrem fedme. Jeg må altså ned ca 15 kg for å få lov til å definere meg som Fedme II. Jeg må ned ca 30 kg for å være i Fedme I-kategorien. Først når jeg har gått ned ca 45 kg kan jeg kalle meg "bare" overvektig. Og normalvektig, det er jeg visst først når jeg lander 62 kg under der jeg er nå. Det er mye vi kan si om BMI (Body Mass Index, for øvrig), og jeg skal ikke gå inn på den debatten her. Men nå vet du hva fargene i skjemaet er.

Poenget med å vise denne grafen er vel egentlig todelt: For det første, så er slanking som man ikke klarer å holde i hevd farlig. Det skaper en jojo-bevegelse; en berg- og dalbane, hvor du raskt kan bli tjukkere enn du allerede var. Dermed kan det være smart å tenke seg nøye om - trenger jeg egentlig å gå ned de fem eller ti kiloene jeg burde for å være "normalvektig"? For det andre, så er slanking en langdryg affære. Mitt mest vellykka prosjekt (hvis du ser bort fra at jeg sprakk), var det halvannet året jeg gikk ned fra 152 til 123 kg. Jeg har heller aldri følt meg så bra som da jeg var nederst i det spekteret. Men siden har jeg tydeligvis glemt at det å slanke seg tar tid - og jeg har gitt opp for raskt. Nå må jeg bare stålsette meg for at dette vil ta lang, lang, lang tid.

På'n igjen - til våpen, kamerater!

Jeg har gjort det så mange ganger før. Slanka meg. Men jeg har alltid gjort det på egen hånd. Og det har gått ganske bra, ganske lenge. Jeg har gått ned opptil 25 kg i ett strekk. I snitt tror jeg at jeg har slanka meg omtrent en gang i året siden jeg var 13. Til sammen har jeg nok slanka bort et par mennesker. Men på et eller annet tidspunkt sier det stopp. Aller helst hvis jeg blir syk eller skada og synes synd på meg selv - eller det skjer noe annet som bryter rutinene mine over en lengre periode.

For det å gå ned i vekt handler om å ha stålkontroll. Hvor ofte veier du frokosten din, kanskje? Jeg antar det er rimelig sjelden - hvis du er normalvektig og veier frokosten din, bør du oppsøke hjelp. Men skal du ned i vekt er det tvingende nødvendig å ha kontroll på kaloriene. En vanlig brødfrokost med tre skiver kan fort inneholde både 600 og 700 kalorier hvis du ikke passer på. Og da er du allerede ute å sykle. Så hvis stålkontrollen glipper, så skal det ikke gå lenge før du har tapt alt du vant.

Derfor har jeg lagd denne bloggen. Det er jo egentlig NM i sjølutlevering, men jeg tar sjansen. Og for å tvinge meg ennå mer til å lykkes, så skriver jeg under fullt navn. Det er jo egentlig galskap - og det betyr nok at det er enkelte ting jeg kommer til å behandle mer nennsomt her enn andre ting - men like fullt blir det altså sjølutlevering og intimitetstyranni. Hurra!

Jeg håper jo at du som leser kan få noe ut av denne bloggen også - inspirasjon, ettertanke, underholdning, hva vet vel jeg?

Så - la oss skride til verket - bli med i Slankekorpset og la oss se hvor det fører oss!

Så mandag 14. mars 2011 - a date that will live in infamy - var satt som startdatoen for dette nye prosjektet mitt. Men så langt, bare noen få timer inn i dagen, har det blitt krøll. Jeg forsov meg selvfølgelig med brask og bram! Det er ikke så smart, fordi en ordentlig frokost er viktig. Da jeg kom ut av dusjen oppdaga jeg også at badevekta hadde konka ut. Ikke misforstå, den skrek ikke ut i skrekk, og prøvde heller ikke å rømme gjennom inngangsdøra. Men batteriene hadde gått. Så jeg vet ikke hva jeg veide i dag. Det er litt dumt, for da vet jeg ikke hvor jeg startet. Men jeg får heller ta det i morgen. I stedet målte jeg livvidden. Den skal måles to centimeter over navlen, og på Kaptein Vom, som jeg i dag har bestemt meg for å kalle magen, er det nok å ta av. Jeg ble litt forskrekka da jeg fant ut at målebåndet bare var akkurat langt nok: 151 cm var målet. 29 til, og jeg er like brei som jeg er høy. Antakeligvis veier jeg litt over 140, og i morgen får vi svaret på det.

Uansett forsovelse og badevektsvikt, jeg bestemte meg for å være flink gutt, og for å veie frokosten min og føre inn resultatene i dagboka mi på VGs vektklubb, som jeg bruker til å holde oversikten. Jeg vet at jeg skal holde 2500 kalorier per dag, så det er jo ingen hemmelighet hva som trengs.

Altså: Frokosten er unnagjort, og det er på tide å gå løs på dagens dont! Velkommen til Slankekorpset!