Noen betraktninger om generasjonsforskjeller

Denne uken har vekta stått ganske så stille - jeg er på 144,1 kg nå også. Jeg vet godt hva jeg har gjort - jeg har spist for mye i helga, særlig snop. Så har jeg trent godt to ganger i uka, noe som veier opp litt, men ellers har det vært lite bevegelse. Jeg tror jeg vet noe om hvorfor også - det har vært en hard uke, med mange timer på jobb og reise til og fra jobb. Da kicker belønningssystemet i meg inn og sier at jeg fortjener litt ekstra kos i helga.

Jeg er glad for at jeg tilhører den generasjonen jeg gjør, sånn sett. Generasjonene som ble født på 40- og 50-tallet, altså vår foreldregenerasjon, vokste nok slik jeg ser det opp i et samfunn hvor det ytre var blitt veldig viktig. Velstandsøkninger og muligheten til å være ungdom - i motsetning til enten barn eller voksen - gjorde at det oppsto et knallhardt press på å være kul og stilig. For noen, slik som mine foreldre, som levde i "showbiz", var det avgjørende for å lykkes i livet også etter ungdomstida. Samtidig vokste de også opp i et samfunn med én TV-kanal og lite mangfold. Selv om de levde i et gryende ungdomsopprør, så var det ett svar på rett og galt å forholde seg til. For det store flertallet ble det nok da vanskelig å unngå å være dømmende mot hverandre også. Selvfølgelig var det folk som gikk motstrøms: 68-erne og de som fikk en akademisk utdannelse (kanskje de første i sin slekt) har fått mye oppmerksomhet. Men de var jo ikke dominerende i antall.

Denne foreldregenerasjonen prøvde nok å sikre at vi, deres barn, ble gitt muligheter til å lykkes. Jeg vet at mine foreldre var opptatt av å hjelpe meg til å bli populær og vellykket. Jeg tror de syns det var vanskelig at jeg var både nerdete og bedrevitende, lubben og lite glad i vanlig popkultur. For meg så ble dette vanskelig. Og mange i min generasjon har nok vært i lignende situasjoner. Men: Vi vokste opp i det informasjonssamfunnet virkelig eksploderte. Mulighetene til å stille spørsmål til de bestående sannheter, hente informasjon om alternativer og møte likesinnede var mye større for oss enn foreldregenerasjonen vår. Det tror jeg har vært med på å gjøre oss bedre rustet til å tolke handlinger vi gjør og det samfunnet vi inngår i på en nyansert måte. Vi har fått bedre verktøy til å forstå dybden i motivasjoner og hva som ligger bak handlingene våre. Vi har lært - gjennom erfaring - at det ikke bare er din egen skyld - men heller ikke bare samfunnets - når du gjør noe som strengt tatt ikke er så lurt. Jeg tror det å få være i bølgefronten på informasjonsrevolusjonen har gitt oss en robusthet i møtet med ulike krav og forventninger rundt oss, fordi vi både har fått muligheten til å danne oss egne meninger og aktivt måttet ta stilling til det vi har blitt oppdratt med.

Generasjonene som kommer etter oss er de som svømmer i informasjon. Jeg ser av leserinnlegg og undersøkelser at de som er ungdommer nå er veldig "skikkelige", opptatte av å gjøre det bra på skolen og opptatt av å se bra ut. På sett og vis er de kanskje beviset på moderne pedagogiske teorier - gi tilgang på frihet og informasjon, og de fleste vil velge det rasjonelle. Det er lite opprør å spore. Men samtidig er jeg redd for at vi vurderer at friheten er større enn den er. Fraværet av store autoriteter betyr ikke at det ikke er noe autoritært i samfunnet. Sosialiseringsmekanismer kan være enda sterkere - gruppepress kan gi ekstrem konformitet og være mye vanskeligere å slåss mot enn et kringkastingsmonopol eller en diktator. Når den enkelte i stedet for å møte gruppepress fra 10-100 mennesker i nærsamfunnet møter gruppepress fra 1.000-10.000-1.000.000 mennesker i "skyen" kan det være vanskeligere å avkle de mekanismene som virker på deg, og det er vanskeligere å rømme fra det. Dagens ungdomskultur har mange positive elementer - mine "nerdete" interesser er mainstream, og det er jeg glad for. Men samtidig ser jeg et vanvittig prestasjonspress der ute. Og det skremmer meg.

Uansett blir dette kanskje bare mitt lille perspektiv. Kanskje det blir for sjablongmessig. Men jeg syns det er verdt å reflektere over, og å sette pris på hvor heldig jeg er som har fått vokse opp i den tiden og den generasjonen jeg er en del av. Selv om det har vært tøft og vanskelig i perioder, så tror jeg at jeg har fått med meg noe verdifullt. Jeg håper at det er slik for hver generasjon.

Et magisk tall nærmer seg!

I dag klokket jeg inn til 142,9 kg! Det er ned 0,6 kg fra forrige gang - men det er også bare 700 gram fra å ha gått ned 10 kg! Jeg er stolt!

Nå begynner jeg å få rutine på svømminga - jeg kjenner at teknikken og utholdenheten bedrer seg, og da er det mye morsommere å svømme også. Jeg crawler litt, og det har jeg jo aldri lært ordentlig, så det er en teknisk utfordring. Samtidig er det gøy å variere litt, og det føles som jeg får til noe sånn halvveis. Jeg må bare late som ingen av de som kan det rundt omkring ser meg.

Det er egentlig noe av det deiligste med å bli eldre. Jeg har blitt veldig flink til å overstyre mitt behov for å bry meg om hva andre mener om kropp og utseende og sånn. Det betyr ikke at jeg ikke tenker over det, men jeg har et helt annet forhold til det enn før.

Det å være utilpass i kroppen

Den siste uka har jeg tenkt litt over hva det er som er verst med å være tung. Og jeg tror vel det koker ned til to ting for meg:

For det første, så er det kjipt å kjenne at jeg er utilpass i egen kropp. Jeg dunker borti ting jeg normalt ikke ville dunket borti, jeg kan ikke legge det ene beinet over det andre uten å ta opp mye plass, og jeg blir (fortsatt) fortere andpusten, sliten og støl. Nå sammenligner jeg med da jeg veide ca 30 kg mindre enn jeg gjør i dag. I dag veide jeg 143,5 kg (ned 0,5 kg fra forrige uke - hurra!) og er nå 0,4 kg lettere enn da jeg begynte å slanke meg forrige gang. Etter et par måneder med slanking og trening - jeg har gått ned nesten 9 kg - så er jeg selvfølgelig i litt bedre form enn jeg var da Slankekorpset begynte. Men jeg er fortsatt omfangsrik og tung, og det merkes. Heldigvis så er det også lett å merke forandringene i hverdagen, og det motiverer.

For det andre, så er det kjipt å kjenne at det er vanskelig å få klær som sitter behagelig og ser pene ut. Jeg bruker energi i løpet av dagen på å dytte ting på plass, justere, kjenne at det strammer eller er for løst og på å være veldig selvbevisst på hvordan jeg ser ut. Selv om du er tjukk, så har du jo lyst til å ta deg best mulig ut. Kanskje til og med fordi du er tjukk, har du lyst til å ta deg best mulig ut. Du blir jo paranoid av å være tjukk også, fordi du vet at folk der ute har fordommer og snakker om deg. Kanskje mest fremmede, men likevel, selv om du er mentalt godt rusta, så ligger det en liten stemme der og gnager innimellom.

Heldigvis kjenner jeg nå at klærne begynner å "vokse" - eller at jeg krymper. Det skjer gradvis, men jeg gleder meg veldig til den dagen jeg kan ta fram klærne fra sist jeg følte meg slank fra klesskapet igjen!

På'an igjen!

I dag er sommerferien over, og de store prosjektene våre fra i vår har stort sett landet - jeg er en gift mann, og vi har flyttet inn i det nye, fine rekkehuset vårt. Vi har fortsatt igjen å selge leiligheten vår på Trosterud, men det er overkommelig. Jeg pendler nå mellom Drammen og Hurdal, men selv om det er lenger vei til jobb enn før, så er det en mer behagelig reise, stort sett. Jeg går eller sykler til Gulskogen stasjon, som er ca 3 km unna, tar toget til Eidsvoll verk, og kjører derfra. Med hjemmekontor én dag i uka, så går det an.

Siden det nå har roet seg litt, og jeg får litt naturlig trim på jobb-veien, så har jeg tenkt at det er fornuftig å ta grep. Da jeg gikk på vekta i dag, så fikk jeg bekreftet at det var på tide. Er du klar?

152,2 kg! Så mye har jeg nesten aldri veid. Jeg tror jeg har vært på 152 og 153,9 ved starten av tidligere prosjekter før, men dette er altså ikke bra. Jeg har tapt alt jeg gikk ned sist, og mer til. Det kjennes ikke noe greit.

For å hjelpe meg selv med motivasjonen, så har jeg tenkt litt på hva det er jeg nå opplever med kroppen min som jeg ikke opplevde for to år siden, da jeg var på det smaleste og mest veltrente:

• Jeg har dårligere lungekapasitet, fordi det er trangere i kroppen min. Jeg foretrekker å sove på magen, fordi jeg da føler jeg får nok luft. Jeg kjenner at jeg også blir kortpustet når jeg er veldig mett. 
• Jeg har problemer med å bøye meg ned for å plukke opp ting og med å legge beina i kors, fordi magen er i veien. 
• Jeg begynner å silsvette veldig lett. 
• Jeg er stiv i kroppen - det å endre stilling etter å ha vært i ro en stund kan være ubehagelig. Etter å ha vært i aktivitet en dag, som med flytting, vasking eller bassenglek med stedatteren min, så er jeg fryktelig stiv og støl. 
• Jeg har dårligere søvnkvalitet, antakeligvis fordi jeg snorker mer. 
• Jeg får vondt øverst i ryggen av å gå selv korte turer, fordi jeg har så mye å bære på. 
• Jeg opplever at beltet gnager på undersiden av magen, og kan derfor ikke ha t-skjorter eller skjorter utenfor buksa uten å ha noe annet under som beskytter. Og dessuten ser jeg ut som et telt når jeg gjør det. 
• Folk - særlig små barn - stirrer mer. 
• Det er vanskeligere enn før å finne OK klær, og det kostet en formue å gifte seg i dress. 
• Jeg får lettere hodepine av å gå sulten, fordi jeg trenger mye mer kalorier enn før (anslagsvis 3600-3700 kcal per døgn). 

Lista kan sikkert gjøres lengre, men dette er ting jeg kommer på nå. 

Så vet jeg etter hvert ganske mye om hvilke risikofaktorer som kan avspore meg, og som jeg bør tenke på hvordan jeg skal overvinne:

• Stress: Når jeg har mye å gjøre på jobb eller privat (eller begge deler), så bruker jeg energien min på å prestere på de arenaene, og selvkontrollen min forsvinner lett i sluket.
• Godt selskap og kos: "Du kan unne deg noe bare denne ene gangen"-fella er skummel, enten det kommer fra andre, eller fra meg selv. Fordi det er bare denne ene gangen nesten hver uke, og det kan ødelegge en ukes hardt arbeid.
• Når det står stille: Det vil være perioder hvor jeg opplever at det ikke skjer så mye, eller at jeg får utvikling feil vei, selv om jeg gjør det samme. Det er sånn kroppen virker. 
• Når det går (for) bra: Det vil også være perioder hvor jeg opplever at jeg har lyktes veldig godt, og da får en følelse av at jeg kan "belønne" meg selv med å skeie ut litt. Problemet er jo at når du er litt avhengig av fett og sukker og gode smaker, så havner du så lett ut på galeien igjen. Samtidig må man klare å finne en balanse hvor man også kan kose seg.
• Tacos, tapas og lunsjbuffeter: Når det ikke er en bestemt porsjon på tallerkenen, så kan man jo bare forsyne seg igjen, og igjen, og igjen og... Og så plutselig sitter jeg der og har overspist, og kanskje også fått noen blikk fra andre som faktisk får med seg hva jeg spiser - eller som opplever at jeg har spist så mye at de ikke får spist seg mette. 
• Å ikke kunne telle kalorier: Jeg er helt avhengig av å kunne telle kalorier for å kunne sikre at jeg ikke spiser for mye. Samtidig er det en del situasjoner hvor dette blir vanskelig - hovedsakelig når jeg ikke lager maten selv, for eksempel i vennemiddager, på fest, hotell, restaurant osv. Noen ting kan man gjøre på øyemål, men det er lett å spise mer fordi man mister oversikten. 
• Forandring og uforutsigbarhet: Det er lettest å holde kontrollen når ting er ved det vante og jeg bare har meg selv å tenke på. Men i hverdagen skjer det ting jeg ikke kan ha kontroll på, og som del av en familie er det mer krevende å få det til, fordi det er flere som må koordinere seg og tilpasse seg. 
• Sykdom og skader: Er du tung, så er også sannsynligheten for at du får slitasjesykdommer større, og for at du får verre skader enn andre når du faller eller tråkker over større. Skader og sykdom har satt meg ut før når jeg har vært på stø kurs, og jeg må ta med i beregningen at jeg kan komme i slike situasjoner igjen. 

Jeg tror jeg har skrevet om alle disse tingene og mestringsstrategier før, men i hovedsak handler det jo om å følge noen få, enkle regler:

1. Hva vil jeg egentlig? Vil jeg egentlig spise denne ekstra porsjonen, for eksempel, eller vil jeg ha en lettere hverdag og leve lengre?
2. Hvis jeg er i tvil, vær defensiv - ta mindre porsjoner og spise mer av det som metter med lav kaloritetthet. 
3. Be andre om hjelp og vær åpen og tydelig om hvorfor jeg må ha kontroll.
4. Husk at det er en lang vei, og at ett feilskjær ikke betyr at jeg bare kan gi opp. 

Det er lett å si det, men vanskelig å følge alt dette, fordi jeg må mobilisere vanvittig med selvkontroll når det står på som verst. Jeg slåss mot naturen, mot meg selv, mot min egen kropp, mot inngrodde vaner og oppvekst, mot et samfunn som vil at du skal bade i fett og sukker (og heller fylle på med grønnsaker på toppen) og mot en virkelighet som ikke er skjematisk og lett å kontrollere. Derfor tror jeg det er viktig at jeg fortsetter med små, realistiske mål, og så ser vi om jeg får det til. 

Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å komme ned i 80 kg og ha en ideal-BMI. Det er ikke sikkert jeg egentlig da ville være sunn. Jeg tror det er realistisk å komme dit jeg var for to år siden - ned til 115 kg eller deromkring. Det håper jeg at jeg kan få til med tid og stunder. Nå er målet mitt å klare fem kg på 13 uker - eller tre måneder. 

Jeg trenger din støtte i form av at du heier på meg og ser det jeg gjør, og hjelper meg med å gjøre det lettere når vi møtes. Som før: Fordi jeg vet det meste etter å ha gjort dette noen ganger før, så vil gode og velmente råd bare irritere og ikke hjelpe. 

To infinity and beyond!

5 måneder senere... Følelsen av nederlag

Siste innlegg publisert på denne bloggen var 21. mai. Siden har jeg bare gått opp mer, og nå turte jeg endelig å veie meg igjen. 142,4 kg viste vekta. Det var mindre enn jeg fryktet, men nesten alt jeg vant gjennom beinhard jobbing i halvannet år er tapt. Det er en kjip følelse, og det kjipeste er kanskje følelsen av avmakt.

Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?

Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.

Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.

En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning

Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.

Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.

Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.

Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.

Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!

Museskritt eller brå omveltning?

Hoppla, nå er det én uke siden sist, og i dag veide jeg (trommevirvel)... 120,7 kg. Det er hele 0,2 kg ned fra forrige uke! Jeg lå egentlig mye bedre an, men budsjettseminar i bydelen og ren latskap i går tok knekken på meg. Jeg klarte ikke begrense meg på kakefronten under seminaret, og i går spiste jeg burgerfrokost og pizza senere på dagen. En skikkelig junk-søndag, altså. Jeg klarer ikke helt å gi en god forklaring på det - jeg skammer meg i hvert fall etterpå. Men det er kanskje noe med det å gjøre opprør? Å tenke at, pokker heller, samfunnet krever så fordømt mye av meg, jeg spiser min pizza i åpen protest! Og det som er forbudt smaker jo også ekstra godt. I dag er det vanskelig å være syndig, men når jeg putter pizzastykkene i munnen, dekket med hvitløksdressing og limejuice, så er det en del av meg som viser matmoralistene fingeren. Den delen som sier at besteborgerne kan få ha sin treningsfascisme i fred - her er det revolusjonær virksomhet på gang! Men så innser jeg at det jo er fint lite samfunnsomveltning som kommer av å fullbyrde revolusjonen på denne måten - alt jeg oppnår er å skade meg selv, og det i det stille. Så jeg vender tilbake til slankinga igjen, nå i håp om at jeg klarer å reformere gjennom gradvise forandringer.

Strandliv

Selv om sommeren har vært ganske så kjip værmessig, så har jeg fått utnytta de få soldagene vi har hatt ganske godt til å kose meg med strandliv sammen med gode venner. Samtidig er det få arenaer hvor kropp er så synlig og i fokus som på stranda, og jeg har derfor fått anledning til å kjenne litt ekstra på hvordan kroppsfølelsen min er om dagen.

Som tjukkas har du jo i utgangspunktet lite kroppslig kapital å bringe til torgs, og jeg har snakket mye om hvordan det oppleves ved tidligere anledninger. Nå har jeg gått ned ganske mye, og selv om jeg fortsatt er tjukk, så er forskjellene tydelige og blir hyppig kommentert. Jeg har altså grunn til å være ganske fornøyd med meg selv. Likevel kommer jeg ikke unna sammenligningene med andres kropper og tanken på at andre på et eller annet nivå vurderer det de ser. Og jeg merker at jeg kjenner på at jeg fortsatt har mange kilo for mye, og at jeg i tillegg ikke er så komfortabel med den løsere huden jeg får på magen, under armene og på innsiden av lårene.

Dette gir meg et valg: Skal jeg fokusere på det som ikke er 100%? Eller skal jeg fokusere på det som går veien og som er positivt? Skal jeg se lytene og skavankene mine og glemme at alle har sine mangler? Eller skal jeg omfavne kvalitetene ved kroppen min og min egen deilige menneskelighet?

Med en så ledende spørsmålsstilling er svaret ganske åpenbart: Jeg må velge å glede meg over hvem og hva jeg er, og utnytte det til min fordel.

Som sagt så gjort - jeg gir dere sommerens Adonis og Herkules i skjønn forening - ut og nyt sola du også!

Mat som belønning

I går skrev jeg om at jeg var lei av slanking. Det ga mange reaksjoner - alle sammen oppmuntrende, så takk, alle sammen!

Med på lasset kom det også imidlertid et par velmente råd, og jeg skal ta for meg et av dem. Vedkommende som kom med rådet unnskyldte seg like etterpå, og dette er ikke rettet mot henne spesielt, men det hun tok opp er sikkert noe som flere andre også har tenkt. Jeg skal derfor dvele litt ved det - og i prosessen også vise hvorfor jeg ikke vil ha velmente råd!

Poenget min venn hadde, var at jeg måtte slutte å se på mat som noe jeg "fortjente", eller som belønning. Det var et spesielt provoserende velment råd, av to grunner. For det første, så er jeg veldig klar over hvor destruktivt det er å se på mat som belønning. Det er en irrasjonell holdning som bare bidrar til å sabotere framgangen, og som i tillegg er ganske usunt (fysisk og psykisk) i seg selv. Å få påpekt noe du er klar over selv virker sjelden stimulerende.

For det andre, så oppfordrer jeg folk til å prøve å gå i mine sko over lengre tid. (Ikke mine konkrete sko, for da må jeg gå barbeint, men altså i overført betydning.) Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen. Det burde gå greit, særlig hvis du vet at du ikke skal gjøre det over lengre tid. Forsøk selv å gå halvsulten hele dagen i ei uke. Deretter to uker - tre uker - en måned, et halvt år. Se hvor mange dager med å legge seg halvsulten og våkne sulten du klarer før det plutselig blir jævlig deilig å spise seg mett. Hvis du aldri har kjent adrenalinkicket av en full mage etter ukes- eller månedsvis med sulting, så skal du være varsom med hva du sier til meg, der jeg hele døgnet må kjempe en kamp for å overvinne magen min som roper til meg at jeg ikke har spist nok.

Når jeg sier "sulting" så er det relativt. For meg blir det sulting å spise 2500 kcal per dag, fordi kroppen min trenger ca 3000 kcal for å holde vekta. Vi snakker altså ikke "humanitær katastrofe"-sulting her, men det er likevel slitsomt for kroppen og psyken. Legg til at jeg kjører tre passelig harde (for meg) treningsøkter i uka, hvor jeg forbrenner 800-1000 kcal per økt, som du da kan legge til dagsbehovet mitt. Jeg får i meg en YT restitusjonsdrikk som stagger den verste sulten etter trening, men som regel tar det et par timer før jeg får i meg middag da. På det tidspunktet roper ikke magen min etter mat - den gauler. Hvis jeg da står i butikken og skal handle middag, så må jeg slåss ganske intenst for ikke å gå over mitt resterende kaloritall den dagen.

Det er altså ikke så rart at mat oppleves som belønning for meg. Jeg slåss mot den opplevelsen hver våkne time. Hvis du sitter i din tynne kropp med en magesekk som aldri har blitt strukket av ungdomstidas fråtsing, så ber jeg deg altså være varsom med å tro at du vet hvordan jeg har det, og å tro at jeg ikke har hørt det før.

En armé inntar landet

Lenge nok har vi sittet tause bak våre pc-er og tittet ned i hamburgerfettet som drypper gjennom fingrene våre. I årevis har vi skjult våre valker bak side og lange t-skjorter og i skam hastet forbi godterihyllene for å skjule at vi med den ene hånda samtidig griper etter sjokoladene, hver kveld. Vi har forbannet oss selv for alle gangene vi ble valgt sist til fotballaget, og vi har forbannet kvinnene for at de ikke ser oss for den fantastiske personligheten vi har bak dobbelthakene. Vi har deppa og lengta og banna og sverta, og vi har trøsta oss med grandis, pils og cola. Aldri mer, sier vi!

Vi vokser for hver dag vi blir mindre, vi er armeen av slankende menn. I hælene på fedmeepidemien kan du høre vårt krigsbrøl der vi sakte, men ubønnhørlig, får mer og mer fart; der vi først går hurtig, så løper stadig raskere og så sykler, mens vi går til krig mot skammens og undertrykkingens onde sirkel. Bevæpnet med ny viten og sterke farger svinger vi kniven over burgermenyer og snopfabrikantenes produktutvikling, mens kiloene skvetter av.

Du finner oss stadig oftere på nettet; et underforstått brorskap av slankebloggere som viser fram våre skavanker og skepsis. Vi ønsker å gå foran for våre brødre, for å vise dem at det går an. Vi er lei av å sitte i skjul og lei av fordømmelsen. Vi vil at neste gang du ser en tjukkas vralte seg svettende av gårde i litt overraskende hurtig driv nedover gata, så skal du ikke rynke på nesa, men nikke anerkjennende (og kanskje litt skremt) over at armeen nå også har inntatt ditt nabolag. Vi har håp, og seieren kommer til å være vår! Du er velkommen til å heie.

Når er jeg feit?

Som den trofaste og oppmerksomme leser kanskje har fått med seg, så går det ganske strykende med disse slankegreiene. Jeg har det helt topp etter å ha gått ned over 20 kg siden mars. Vanene mine er langt bedre, energinivået er relativt høyt, og jeg har generelt en følelse av sånn passelig velvære - november til tross!

Samtidig gir den situasjonen jeg er i nå opphav til noen refleksjoner rundt vårt kroppslige selvbilde, og hva slags konsekvenser det har for oss. Jeg veier nå, gi og ta et par kilo, omtrent det samme som jeg sist gjorde for 10-12 år siden, da jeg var i begynnelsen av tjueåra. I dag føler jeg meg egentlig ganske slank og sprek. Jeg er klar over, når jeg ser meg i speilet eller sjekker vekta mot høyden, at jeg etter både objektive og andres subjektive kriterier fortsatt er en tjukkas. Men inni meg føler jeg meg ikke sånn - særlig når det jeg kjenner utapå er at klærne blir mindre og speilbildet blir mindre og jeg mestrer så masse som var vanskelig før! Det hender at jeg da tenker litt på hvordan jeg følte meg da jeg var i begynnelsen av tjueåra - hva slags selvbilde hadde jeg den gangen, da jeg veide det samme som nå?

Jeg innser at jeg følte meg som en keitete og teit tjukkas, som var pinglete og ikke klarte så mye. Jeg var nok definitivt ikke like sprek da som jeg er nå, fordi jeg ikke trente regelmessig, men på noen plan var jeg i relativt god form i forhold til kroppsvekta likevel. Jeg følte meg bare ikke sånn. Jeg hadde en skamfølelse over egen kropp som jeg i dag stort sett er kvitt. Det hemmet meg i sosiale sammenhenger, og påvirket selvtilliten min.

Dette forteller meg mye om hvordan det å være tjukk i veldig stor grad er noe som sitter i hodet. Selv om kroppen min fortsatt er stor og det er mange kilo som ennå skal vekk, så behøver det ikke være noen stor begrensning på meg. Det viktigste er at jeg føler meg vel - og nå ligger motivasjonen min kanskje mest i å vite at jeg kommer til å føle meg enda sprekere og enda mer vel når vekta krymper enda litt lenger ned mot en vekt som ikke er helseskadelig på sikt.

8 mennesker som ødelegger slankinga di

Når jeg blogger, så prøver jeg å komme med originalprodusert materiale. Men noen ganger gjør andre det bedre enn meg. I dag skal jeg derfor rett og slett nøye meg med å si: "Les denne".

Reklameskam!

Faksimile: VG.no

På VGs nettavis har det noen dager ligget en annonse fra overvektsklinikken Aleris (se bildet over). Blant det redaksjonelle innholdet ligger et annonsebond med ulike "artikler". Disse er riktignok merket "annonse" med liten skrift, men er til forveksling like redaksjonelt innhold fra underleverandører eller samarbeidspartnere, hvis man ikke tenker over skrifttypen. Teksten er forlokkende for slankere: "Derfor kommer kiloene tilbake - Viljestyrke ikke så viktig"

Klikker du på annonsen, så kommer du til en sak på VGs egne nettsider, men med et banner for Aleris øverst. Saken er et intervju med en ernæringsfysiolog ved Aleris, Anine Medin, som forklarer at sykelig overvektige (det framgår av saken at dette vil si de med BMI over 35-40) som klarer å slanke seg masse, stort sett vil få kiloene tilbake igjen. "Løpet er kjørt" hvis kilo har fått festet seg på kroppen din. Det krever en "ekstrem viljestyrke" å holde vekta nede - ja, faktisk mislykkes 97 prosent!

Det er et stort tall. For å forestille deg det, så tenk deg at du bor i en litt stor, 100 m2 leilighet. Da har du ganske god plass. Ta vekk 97% av leiligheten. Du har da 3 m2 igjen. Det vil si en leilighet på 1,73x1,73 meter. Hvis du er en normalt høy mann, som meg, så må du legge deg på skrå for å kunne ligge strak ut om natta. Det er ikke mye igjen av den romslige leiligheten din da!

Men det finnes håp! Det er nemlig ikke din feil - du har ikke "vondt i viljen"! Å, det var da enda godt. Men å slanke seg er tydeligvis helt meningsløst likevel, og å være feit er jo ingen holdbar langtidsløsning. Hva gjør man da? Jo, Aleris har selvfølgelig løsningen: Kom til dem og ta en slankeoperasjon! Hvis du kommer gjennom nåløyet, så har du en god sjanse til å få vekk 80% av overvekten din. Hvis du forestiller deg en leilighet på... å, glem det, du skjønner poenget. Det betyr at du, med bare litt snipp-snipp, kan få et nytt, vidunderlig liv! Hurra!

Jeg blir kvalm. Her har du et medisinsk foretak som annonserer for operasjoner. Det synes jeg i seg selv er betenkelig, men det kunne passert, hvis annonsen var i nærheten av å være etisk. Men neida, her presenteres vi får en ørkesløs ødemark av tristesse - det finnes ikke håp - du kan bare glemme å spise mindre og trene mer, for du klarer det ikke i lengden. Kroppen din hater deg og er slem mot deg! Det nevnes ikke med ett ord de risikoene som finnes ved kirurgiske inngrep, saken fremstilles som kvasiredaksjonell, og alternative måter å sikre varig vektreduksjon på, som langvarig oppfølging, forbigås i stillhet.Vi blir presentert med en quick-fix på et vanskelig problem. Hva er for øvrig den vitenskapelige basisen for å påstå at 97% mislykkes? Vi får ingen referanser. Vi får ingen henvisninger til hva som er suksessfaktorer for de (påståtte) 3% som lykkes uten operasjon. Vi får et tall på at 9 av 10 (90%) av de som gjennomgår gastric bypass lykkes. Lykkes med hva? Varig, langvarig vektreduksjon? Hvor er studiene? Jeg merker meg at de bruker det mer intuitivt forståelige "9 av 10" her, mens de bruker de kranglete prosentene for de som bruker vanlig vektreduksjon.

Dette er både en annonseform jeg er skeptisk til, og et direkte uetisk og skammelig innhold.

Sex and the Sopranos

Photo: Flickr

Jeg er sjelden blant de første til å omfavne popkulturelle fenomener, men jeg henger med så godt jeg kan. Av og til blir jeg lovlig sein. Sånn er tilfellet med Sopranos. TV-serien hadde sin siste episode i 2007, men jeg så meg gjennom serien først nylig. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg merker at jeg lar meg hjernevaske av dagevis med det samme tv-universet. Heldigvis tror jeg det var god hjernevasking denne gangen. Med andre ord har jeg ingen umiddelbare planer om å bli Oslos neste mafiaboss.

Jeg skal innrømme at hjernevaskinga var på et veldig primitivt plan, men jeg velger likevel å omfavne den. Saken er nemlig den at som tjukkas - som jeg tidligere har nevnt - så kan det være lett å bli ekstra selvbevisst og tenke at vommen du har kommer i veien for dine sjanser ute blant verdens kvinner. Og ja, jeg har jo også etter hvert opparbeidet empiriske bevis på at tjukkaseri skaper noen utfordringer.

Da er det utrolig befriende med en serie hvor hovedpersonen er en karismatisk tjukkas som også drar damer. OK, han har makt, alvorlige sosiopatiske trekk og alt det der, men han har like fullt sex-appeal. Jeg skal ikke dra sammenligninga mellom meg og Tony Soprano/James Gandolfini for langt, men i en episode står Tony Soprano og kjenner på vommen sin foran speilet. Ikke vet jeg om serien har noen kobling med virkeligheten på dette planet, og egentlig vil jeg ikke vite det heller (ta ikke livsløgnen fra meg), men en av grunnene til at serien ble så stor, var jo nettopp det at den klarte å ta noen allmennmenneskelige problemer på kornet - og få hvermannsen til å identifisere seg med en egentlig ganske grusom mafiaboss fra New Jersey. Det funka i hvert fall på meg, og takk for det!

Hvem er sunn?

VG melder i dag at det er bedre å være tykk og sunn enn tynn og utrent. Bakgrunnen er at det er usunt med det fettet som legger seg inne i blodårene, og som du forbrenner ved langvarige mosjonsaktiviteter. Tynne sofapoteter er derfor mindre sunne enn pæreformede mosjonister. Leser man artikkelen ser man at det er mer komplekst enn som så, men hovedbudskapet er at forskjellene er utapå. Og det er et viktig pedagogisk budskap: Du er ikke nødvendigvis usunn og lat fordi du er overvektig. Samtidig bør ikke vi som har noe ekstra å bære på av den grunn slå oss på brystet og tro vi automatisk er sunne fordi vi trener litt. Det kommer an på helheten i livsstilen din. Du kan jo også - som meg - ha levd et fryktelig usunt liv som du så jobber med å snu.

Men kanskje dette og lignende saker kan være en tankevekker for alle fedmistene der ute - de som nedvurderer deg på bakgrunn av hvordan du ser ut, ikke hvem du er. Det er lov å håpe.

Vær varsom

Nettavisen kan i dag viderebringe en historie fra Daily Mail, om Malissa (21), som er i ferd med å dø av anoreksi. En tragisk historie i seg selv, men det som er spesielt med Malissas historie er at hun en gang var Storbritannias "feiteste tenåring". Da hun var 16, veide hun 216 kilo, og fikk en såkalt "gastric bypass"-operasjon for å minske matinntaket og redde livet. Nå veier hun 50 kilo - 38 kilo pluss 12 kilo overflødig hud. Hun sliter med å få i seg nok mat.

I Daily Mails sak, siteres en klinisk psykolog, Funke Baffour: "There would have been psychological reasons for Malissa's obesity that a gastric band would not have dealt with. (...) It is not surprising she has swapped one emotional relationship with food for another. (...) Perhaps, subconsciously, Malissa is so afraid of becoming obese again, she is stopping herself from eating."

Jeg tror ikke Malissas historie er unik, og jeg tror heller ikke at det er nødvendig med en slankeoperasjon for å pådra seg anoreksia. Jeg kjenner andre som har gjort det, og den kampen de må kjempe er utrolig tøff.

Hvorfor blir det sånn? Jeg tror dr. Baffours poeng er viktig: Fedme handler mye om psykologi. Det er et så ekstremt nederlag i dagens samfunn å være tjukk, at du lett kommer inn i en ond sirkel. Når du så skal bryte ut av den sirkelen er det så utrolig viktig å unngå nederlaget at det blir det viktigste i verden. Da er det lett å tippe over.

Det er viktige helsemessige konsekvenser av å være for tung. Du har økt risiko for hjerteinfarkt, kreft og belastningsskader. Selv har jeg relativt god helse, rent indremedisinsk, men jeg har merket det på rygg, knær og ankler at jeg har vært for tung. Disse grunnene gjør at jeg velger å prøve å gå ned i vekt. Men i vårt samfunn - og i andre samfunn hvor litt ekstra før var sett på som vakkert - blir du i stadig økende grad sett på som stygg, dum, lat og lignende når du er tjukk. Jeg tror det er med på å øke risikoen for at vi får flere historier som Malissas i framtida. Så tenk litt over hvilke fordommer du selv er med på å spre.

Også tjukke barn er vakre

Jeg var et stygt barn. I hvert fall trodde jeg det selv. På barneskolen var jeg trippelt handicappet: Jeg var overvektig, hadde rødt hår og var i tillegg skoleflink. Hos helsesøster og lege ble jeg veid og målt, og fikk beskjed om at jeg lå langt over normalen. Moren min, som selv hadde opplevd mobbing for rødt hår (det var mye verre å ha rødt hår på 50-tallet enn på 80-tallet), prøvde å hjelpe meg med å slanke meg fra ungdomsskolen av. Fra ulike hold - venner av familien, familie, folk jeg gikk på skole med, lærere, helsepersonell - fikk jeg beskjed om at jeg var tjukk.

På barneskolen husker jeg også at vi lærte fabelen om jegeren som skulle jakte ender. Jeg husker ikke detaljene lenger, men han gjorde en avtale med en andemor om at han ikke skulle ta ungene hennes, som var "de peneste" i hele skogen. Han skjøt de styggeste han fant, men ikke overraskende fikk han beskjed om at det var hennes unger - de var jo de peneste for henne. Moralen var nok at skjønnhet er subjektivt, men det hjelper lite å få høre at mora di bare synes du er pen fordi hun er moren din, når du tror at alle andre synes du er tjukk og lite lekker.

Det har tatt meg mange år å overbevise meg selv om at det labre selvbildet jeg vokste opp med ikke nødvendigvis var riktig. Ungdomstida hjalp, men jeg svevde lenge i den villfarelse at ingen kunne like meg, siden jeg var tjukk og keitete. Ikke overraskende var jeg kronisk ute av stand til å forstå det når noen var over gjennomsnittet interessert i meg, med den frustrerende følge at mange lovende romantiske prosjekter forble på tegnebrettet.

Fortsatt er jeg klar over at det er mange der ute som ser fettet før fjeset. Vi lever i et samfunn hvor feite konsekvent framstilles i et dårlig lys. Jeg elsker for eksempel Harry Potter-bøkene og -filmene, men jeg har en bismak i forhold til hvordan Harrys stefamilie framstilles - tjukke, egoistiske, grådige, glupske, slemme, sneversynte mennesker. Jeg blir stadig sjokkert over hva folk kan tro at de har rett til å si til meg, fordi jeg er tjukk. Tenk hvor deilig verden hadde vært hvis skjønnhetsidealene var mer fleksible!

Selvtillit og fedme er tett knyttet sammen. Det blir fort slik at du havner i en ond sirkel: Jeg er stygg og sjanseløs uansett, så jeg kan søke tilflukt i maten - min beste venn. Helseproblemene knyttet til barnefedme er potensielt alvorlige. Men de løses ikke gjennom påføring av skam. Derfor synes jeg du der ute skal tenke deg om to ganger i forhold til hva du sier til barn. Gi tjukke barn komplimenter, og la dem høre at de er vakre. Se skjønnheten i dem. Og ikke minst - kom med kommentarer om tjukke folk, både barn og voksne - som er positive. Spesielt når barn hører på. Vær med på å snu trenden. Ta et selvstendig standpunkt. Og redd et bra menneske som er fanget i en stor kropp.

Treningsinnsikt

Vel, da har jeg prestert å tilbringe 4 timer av dagen på Domus Athletica. De som måtte være bekymra for at jeg overdriver kan jeg berolige med at jeg bruke litt over en time på treningsveiledning, og at resten av tida gikk med til å lære seg et nytt program. Utover det nye programmet, så har jeg også lært noen andre ting i dag:

- Jeg kjenner bekymringsverdig mange folk som trener.

- Jeg innser at folk som ser veldig unge ut (typisk folk jeg kunne ha undervist som lærervikar i ungdomsskolen for mange år tilbake) kan være flinke til å veilede thirtysomething tjukkaser i trening - eller i det minste være flinke til å se ut som de vet hva de prater om.

- Jeg har mer stabile knær og ankler enn jeg trodde.

- Treningstskjorta mi ser bedre ut utenfor buksa enn i. Sånt blir man opptatt av når det er speil overalt og masse slanke, spreke mennesker rundt deg.

- Det ordinære treningsstudioet er ikke så farlig som jeg hadde trodd, etter å ha gjemt meg i friskvernstudioet i fem år (!).

- Yt med kakaosmak er ganske godt.

- Det går bra å komme i herrebadstua uten lesestoff på kvelden - det ligger alltid en avis der.

- Moderne treningsapparater (i motsetning til de relativt intuitive jeg har brukt før) ser kanskje ut som diabolske torturinstrumenter du må ha doktorgrad fra den spanske inkvisisjonen for å kunne operere, men når du lærer å bruke dem er de veldig deilige å trene med.

- De aller fleste ser helt molbo ut i treningstøy.

Ka e det som æ drømme om/Eg vil pule meir!

Eg vil pule meir! Det var fyndfrasen Kristian Fjellanger kom med da han kåserte for Oslo SVs årsmøte om slanking og forklarte hva motivasjonen hans var. Det var herlig ærlig, og jeg synes den ærligheten er et godt utgangspunkt for å snakke om slankemotivasjon.

For min del er en viktig begrunnelse for slanking de mange små og litt mindre små tingene som er utfordrende i hverdagen, og som andre slipper å ofre en tanke.

You might say I'm a dreamer

Jeg drømmer om å kunne svinse inn i en hvilken som helst klesbutikk uten tanke for om de har min størrelse. (Og ja, jeg har liksom følelsen av at det må svinses i klesbutikker - det er sånt tynne folk gjør.) Og dermed kan jeg lettere kle meg med stil og schwung, leke med ulike stiler og føle meg fresh og som en mann av tiden. (Ok, litt heftig påsmurning her nå, men jeg føler meg inspirert.)

Jeg drømmer om å kunne gå i dusjen på Tøyenbadet, uten å måtte høre småbarn utbryte "Oj! Han var tjukk!" og måtte forklare dem at neida, jeg er bare julenissen på ferie. (Og tåle sinte foreldreblikk etterpå.)

Jeg drømmer om å kunne bøye meg for å knytte skolisser uten å miste pusten.

Jeg drømmer om å slippe å høre "du er nok ikke min type" og måtte gjette på om det bare er fedmen som er årsaken, eller om det er andre ting.

Jeg drømmer om å slippe å få velmente råd om hvordan jeg kan bli tynnere.

Jeg drømmer om å slippe å ha dårlig samvittighet for å ta meg en øl eller spise lørdagsgodt.

Jeg drømmer om å kunne låne kostymer på laiv uten å måtte sy dem av gardiner først.

Jeg drømmer om å unngå å bli svett av bare en kort gåtur.

Jeg drømmer om å unngå å bli sett ned på som svak, dum, ufarlig, svært morsom, svært jovial, faderlig eller bestefaderlig på grunn av magen - og bli bedømt i større grad ut fra hvem jeg er og hva jeg gjør.

Jeg drømmer om å kunne gå på do på fly på lange reiser.

Jeg drømmer om å slippe å måtte bevise at jeg har et selvironisk og humørfylt forhold til egen fedme, og at jeg egentlig er et velbalansert og velfungerende samfunnsmedlem.

Jeg drømmer om å kunne se tærne mine (og annet) uten å måtte bøye meg fram.

Jeg drømmer selvfølgelig om å pule meir - men det gjør vel strengt tatt mesteparten av Norges befolkning til en hver tid.

Jeg er jo selvfølgelig litt skeptisk til det kontrollfreaksamfunnet vi utvikler, og som jeg nå kuer meg for ved å slanke meg. Men sosialt press er sterke greier, og jeg innser samtidig at jeg har det bedre, rent formmessig, når jeg er slankere. Så jeg slanker meg først og fremst for å kjenne meg mer energisk og for å ha en kropp det er lettere å få til å lystre det jeg vil, når jeg vil. (Prøv selv å dra på en 60-kgs sekk.) Men alle de tinga jeg har lista opp over er ting vanlige folk ikke må tenke så mye på, og som blir deilige ting ved å bli slankere.

Veiing av barn

Dagbladet formidler et innlegg i dag om veiing av skolebarn, som jeg synes er veldig bra. Poenget i innlegget er at barn ikke bare må veies - overvektige barn må gis oppfølging. Jeg kjenner meg igjen i mye av det som skrives.

Som liten var jeg overvektig. Og særlig mot slutten av barneskolen skjøt det fart. Jeg husker timene hos helsesøster - og også hos legen - hvor jeg ble vist vektdiagrammet mitt, med en sammenligning av vektutviklingen hos et "normalt" barn. Jeg fikk streng beskjed om å spise mindre, og alt var min egen feil.

Den skammen over egen kropp som jeg bygde opp i barneårene hadde sammensatte årsaker. Men det verste av den fikk jeg ikke kvitta meg med før jeg var godt opp i tjueåra - og fortsatt sitter den i. Jeg vil primært ned i vekt på grunn av helse og klær, men jeg kan ikke stikke under en stol at en del av meg håper å være skamfri en dag; at jeg kan slutte å være selvbevisst når jeg møter andre mennesker og slutte å se etter tegn på at det er utseendet mitt som er viktigst. Hadde jeg skammet meg mindre som liten, så hadde jeg antakeligvis også veid mindre i dag.

Barn fortjener bedre enn bare å få skammen bekrefta av en helsesøster eller skolelege. De trenger støtte, hjelp og oppfølging over tid. Det fortjener de.

Facebook, du Facebook

Facebook må jo tjene penger de, som alle andre. Og siden de har så mye informasjon om deg, så kan de drive litt målrettet markedsføring. Det er ikke bare dumt, siden du slipper å bli bombardert med uinteressant reklame, og bedrifter kan spare markedsføringskroner på ikke å treffe feil målgruppe.

Uheldigvis for både facebook og markedsførerne, så er det et godt stykke igjen til de kjenner meg spesielt godt. Normalt titter jeg ikke på annonsene uansett, men se hva jeg fikk av annonser i dag:

Den første annonsen er ikke så spesiell. Jeg liker Skandiabankens side, og har prøvd meg på Aksjespillet - med betryggende begredelige resultater. Riktignok har de ikke registrert at jeg bruker applikasjonen de reklamerer for, men det får nå så være. 

Deretter blir det morsomt. Oslo Symposium ser jo tilforlatelig ut: et fokus på verdidebatter, med tenkere, debattanter og politikere. Det passer jo bra - jeg er jo både politisk, akademisk og filosofisk interessert. Dessverre har de glemt at jeg både er ateist og SVer - noe som framgår av profilen min. Oslo Symposium er nemlig arrangert av International Christian Embassy Jerusalem og Kristenfolket, for å få regjeringsskifte i Norge...

Så kommer vi til "Single på Facebook". Ok, jeg er singel, og selv om én av mine venner har brukt Zoosk eller hva det er, så biter jeg ikke på reklamen, særlig ikke den pene jenta med mye bar hud.

Til slutt, rosinen i pølsa. Fettsuging. Tilfeldig? Neppe. Antakeligvis fordi ordet slanking går igjen hos meg, eller noe - eller fordi jeg er singel, og derfor bør ha komplekser. (Eller er single menn i begynnelsen av 30-åra mer utsatt for overvekt?) Uansett grunn - det er ganske vittig at jeg nettopp har oppretta en blogg om min lange vei mot slanking, og hvordan jeg er klar for å gjøre det på den harde måten, og at jeg umiddelbart etter tilbys fettsuging av Aviva helse. Men kanskje det bare er enda et uttrykk for kroppspresset og de kjappe løsningene på skammen vår som vi blir tuta øra fulle av?

Så, Facebook: Målrettet markedsføring - god idé, dårlig gjennomføring.