Museskritt eller brå omveltning?

Hoppla, nå er det én uke siden sist, og i dag veide jeg (trommevirvel)... 120,7 kg. Det er hele 0,2 kg ned fra forrige uke! Jeg lå egentlig mye bedre an, men budsjettseminar i bydelen og ren latskap i går tok knekken på meg. Jeg klarte ikke begrense meg på kakefronten under seminaret, og i går spiste jeg burgerfrokost og pizza senere på dagen. En skikkelig junk-søndag, altså. Jeg klarer ikke helt å gi en god forklaring på det - jeg skammer meg i hvert fall etterpå. Men det er kanskje noe med det å gjøre opprør? Å tenke at, pokker heller, samfunnet krever så fordømt mye av meg, jeg spiser min pizza i åpen protest! Og det som er forbudt smaker jo også ekstra godt. I dag er det vanskelig å være syndig, men når jeg putter pizzastykkene i munnen, dekket med hvitløksdressing og limejuice, så er det en del av meg som viser matmoralistene fingeren. Den delen som sier at besteborgerne kan få ha sin treningsfascisme i fred - her er det revolusjonær virksomhet på gang! Men så innser jeg at det jo er fint lite samfunnsomveltning som kommer av å fullbyrde revolusjonen på denne måten - alt jeg oppnår er å skade meg selv, og det i det stille. Så jeg vender tilbake til slankinga igjen, nå i håp om at jeg klarer å reformere gjennom gradvise forandringer.

Boom! Hotellunsj...

Én helg på hotell og reise viste seg å være helt katastrofe, vektmessig. Livvidden min er opp til 135 cm, noe som ikke er så overraskende, gitt at jeg siste måneden har spist for mye, men i dag veide jeg også 120,9 kg. Det er 0,2 kg lavere enn forrige "topp" etter en helg, men det er likevel kjipt å ha gått opp 3 kg på en uke. Det forsvinner nok fort igjen, men moro er det ikke. Dette er en hard høst, men det er bare å krøke seg sammen og fortsette det harde arbeidet...

Dalbunn eller nedoverbakke?

Faksimile: vektklubb.no

Nå har det gått en uke siden jeg prøvde å "reboote". Det har stort sett gått bra: Jeg klarte å holde koken gjennom mandag-torsdag. Fredag-søndag var det ikke helt enkelt å føre opp kalorier, men selv om jeg spiste godt, så fråtsa jeg ikke. Vekta i dag endte da også på 119,5 kg, noe som er 1,6 kg ned fra forrige uke. Det er opp 0,9 kg fra torsdag eller fredag morgen (husker ikke helt), men alt i alt ikke så galt.

Som du ser av diagrammet over, så er det imidlertid ingen grunn til å slå seg til ro. Mønsteret mitt siden litt før september har vært "en uke på - en uke av" på en måte som har gått gale veien. Hver bølgedal har vært høyere enn den forrige bølgedalen, og hver påfølgende bølgetopp høyere enn den foregående bølgetoppen. Dette er fordi jeg har vært flink en uke, belønnet meg selv og gått på en smell. Det er ikke helt annenhver uke heller - som dere vet så registrerte jeg ikke vekt en uke i slutten av september her.

Disse dataene forteller meg at det er nå det virkelig gjelder for å klare å bryte det dårlige mønsteret: Neste uke må være bedre enn denne, og neste uke deretter enda bedre! Det blir hardt nå: jeg har møter hver kveld mandag-torsdag denne uka, og jeg får ikke trent på onsdag. Men jeg skal få det til likevel!

Slankekorpset, dag 571

Så langt har denne uka gått over all forventning. Jeg veier nå 118,6 kg, og har til og med klart å spare opp 1000-1200 kcal etter trening og at jeg ikke spiste opp alle kaloriene i går. I går skyldtes det at jeg oppdaget Saritas kylling vindaloo, som bare inneholdt 480 kcal på 600 g. Da blir man ganske mett - i hvert fall når du må ta en brødskive etterpå for å dempe kryddereffekten etter å ha tømt begge posene med sterk chili over maten!

Nå kommer imidlertid et par utfordringer. I dag skal jobben ha arbeidsmøte om budsjett på et hotell hele dagen, og da blir det lunsjbuffet. Det er alltid en utfordring, fordi jeg lett mister oversikten i all den fristende maten. Jeg skal prøve å legge bånd på meg. I tillegg blir det en litt sosial helg, så jeg setter alt inn på å få lagt inn en styrkeøkt etter jobb i dag for å brenne litt kalorier.

Jeg får krysse fingrene og puste med magen for at jeg kommer meg gjennom helga på balansert vis!

Smågretten

Denne uka gikk alt så bra. Jeg jukseveier meg jo alt for ofte, så jeg hadde en idé om at jeg var på stø og trygg kurs mot fremgang. Så kom helga. Etter et par uker med god oppførsel, men altfor mye stress, så var det årsmøte i Oslo SV og landsmøtemiddag i Fantasiforbundet. Resultatet: Fråtsing. Ikke sånn kjempeoverdrevet, men nok til at jeg var tung i kroppen gjennom helga. Selv om jeg forsøkte å holde meg sånn passe på matta på søndag, så endte jeg altså opp på 118,9 kg i dag. Det er opp 0,6 fra forrige uke, og jeg har sprengt ramma for vektprogrammet. Skal jeg ha sjanse til å nå målet for 1. mai, så må jeg være veldig streng denne uka her, og ikke vike fra planen én dag. Sukk.

Ikke som forventet

Den siste uka har jeg vært ute av lage. Valgkampen var en skikkelig energiutladning, og valgdagen var lang, hard jobbing som stemmestyreleder. Ikke rart jeg ble forkjøla. I tillegg har jeg bare fått trent én gang, og jeg synes selv at jeg har slurva fælt med maten. I går spiste jeg for eksempel kaker og ost borte, og jeg har ikke telt kalorier så forferdelig nøye. Jeg grua meg derfor til å gå på vekta i dag.

Tror du ikke jeg fikk en positiv overraskelse? Vekta viste 125,2 kg - 0,7 kg ned fra forrige uke. Jeg ligger godt foran banen for å nå novembermålet; faktisk enda mer foran enn jeg har gjort i hele denne målperioden fra 1. august!

Nå blir det viktig ikke å hvile på mine laurbær - her må grepene uansett tas, fordi jeg føler at jeg er nære ved å skli ut likevel. Det er ikke noe dramatisk - jeg må bare tilbake til den gode tralten. I dag rekker jeg ikke trene på grunn av flere møter, men i morgen skal jeg gå en tur, og på onsdag skal jeg få tatt en skikkelig styrkeøkt, tenker jeg. Og så skal jeg være flinkere til å registrere hva jeg spiser!

Valgkampfrustrasjon

Valgkamp er gøy, hektisk og spennende. Selv om det går litt i motbakke for SV nå, så gjør vi mye hyggelig. Men jeg er frustrert over én ting: Jeg får ikke trent! Når jeg har bittelitt tid til overs en dag, så er det enten upraktisk å få trent, eller så er jeg for sliten til å orke. Nå ser jeg på vekta at det går nedover, så jeg er ikke kjempebekymra, men jeg ser at jeg faktisk bare får trent på fredagene. På den annen side - så stå på stand et par timer er jo ikke det samme som å sitte stille i sofaen.

Jeg gleder meg til valgkampen er over - da skal det trenes for fullt igjen!

En moralistisk analyse

Det som skjedde på fredag har satt meg litt ut av rutiner og daglig tralt, for å si det svært forsiktig. Sommerutfordringen(e) blir derfor utsatt til et senere tidspunkt, kanskje de neste to ukene. Da er ferien min over, men noe skal vi få til likevel. Jeg merker også på vekta at jeg har latt det fare litt - i går veide jeg 130,8 kg - opp 0,4. Det ser ut som jeg har blitt "sittende fast" litt rundt 130. Men det er egentlig greit akkurat nå.

Selv om jeg hadde tenkt å skjerme denne bloggen for politikk og lignende, så føler jeg at det blir meningsløst å ikke si noe nå om de tankene jeg har gjort meg de siste dagene. Midt oppe i all sorgen over tapene og tomheten, og midt oppe i all gleden over samholdet og ettertanken som preger oss nå, så har jeg også gjort meg tanker om det større bildet Anders B. Breivik sto oppe i, og jeg har noen meninger om det som jeg ønsker å ytre. Noen meninger som noen kanskje vil finne moralistiske, men hvis de leses nøye, så vil jeg mene at de balanserer på den rette siden av stupet.

For hva slags holdninger er det Anders B. Breivik hadde, som gjorde at han tok skrittet til ekstreme, kaldblodige, ufattelig umenneskelige drap? Hvordan kunne det meningsløse skje? Psykologer og synsere kommer til å bale med disse spørsmålene i årevis framover. Det kommer til å bli skrevet bøker om hans psyke. Men en ting virker allerede nå åpenbart: For å klare å gjøre noe slikt, så må han ha sluttet å se sine ofre som mennesker. Om han ikke brydde seg om mennesker er én ting, men han må i tillegg ha avkledd sine ofre alle rester av det å være noen man kan samhandle med, forholde seg til og bry seg om. De stakkars ungdommene på Utøya og alle som ble ofre i Oslo sentrum må i hans sinn ha blitt redusert til todimensjonale sjablonger, til brikker i et spill.

Hva slags perverse logikk som ligger bak denne dehumaniseringen finner vi spor av i manifestet hans. Der dømmer tempelridderordenen hans "forrædere" til døden. Dette finner vi i motivasjonen han oppga til dommeren, der Arbeiderpartiet har "sveket" landet. I et land som Norge, hvor vi har erfaringene fra andre verdenskrig å bygge på, så er "forræderi" og "svik" ord vi setter på de som gjennom sine handlinger har blitt utstøtt fra samfunnet, og som må få den ultimate straffen: Dødsdom. Det er slike assosiasjoner ordene er ment å bringe fram i vår kollektive bevissthet.

En slik ordbruk og et slikt tankesett er ikke Anders B. Breivik alene om. Jeg har fulgt med på nettdebatter i flere år, og mitt inntrykk er at det har fått feste seg en underkultur hvor ordene "forræderi" og "svik" brukes ukritisk. Jeg har selv, som SV-er, blitt kalt "landsSViker" mange ganger. Jeg har fått beskjed i en tidligere blogg, da jeg våget å kritisere Fremskrittspartiets menneskesyn, om at jeg burde møte samme skjebne som Vidkun Quisling.

Disse menneskene er de samme som også bruker "multi-kulti" som forkortelse for det tankesettet som Anders B. Breivik kaller kulturell marxisme - det vil si åpenhet, toleranse og humanisme. Disse menneskene snakker, som Anders B. Breivik, om EUrabia/Eurabia. De legger for dagen et verbalt hat mot de som styrer Norge og Europa som har vært skremmende, men som fram til nå har virket som oppblåst bruk av store ord.

Denne ordbruken, en egen stammesjargong hvor "forræderi", "landssvik" og merkelapper som "multi-kulti" og "Eurabia" har fått sause seg sammen, har blitt koblet med konspirasjonstankegang og pseudovitenskap til et potent hatbrygg. Denne hat-stammen vi møter i nettdebattene har, bevisst eller ubevisst, satt seg utenfor storsamfunnets debattformer ved å skape seg et eget språk, akkurat på samme måte som AKP (m-l) gjorde på 70-tallet, eller nazistene gjorde på 30-tallet. De forkaster ikke bare samfunnets normer og styresett, men også dets språk. De isolerer seg fra alle andres debatt, ikke (bare) ved å ha de mest forrykte ideene, men ved å ha et sært og vanskelig tilgjengelig språk som er fremmed for de fleste.

Det er i en slik kultur Anders B. Breivik nå ser ut til å ha hatt sitt fotfeste. Det er antakeligvis ut av denne hatkulturen at han har funnet inspirasjon og et større samfunn som i hans hode kan ha legitimert hans handlinger. Og det er derfor vi må bekjempe denne hatkulturen, og si at den ordbruken og den tankegangen som leder fram til ordbruken ikke er akseptabel i vårt samfunn. Vi kan ikke ha et politisk ordskifte hvor vi kaller våre meningsmotstandere landssvikere og forrædere.

Samtidig skal vi vokte oss vel for ikke å gå i den fella det er å påstå at de som ytrer holdninger som minner om ting som sies i denne hatkulturen, eller som har bidratt til å gi hatkulturen spillerom gjennom å spille på "snikislamisering" eller liknende, er som Anders B. Breivik. Det er mange mentale mil å gå fra å dele noen eller flere meninger med Anders B. Breivik, til å gjøre det han gjorde. Vi skal ikke gå i den fella det er å avskrive noens meninger fordi de høres ut som noe han ville framført. Vi skal ta dem på alvor. Men vi skal ha lov til å si "hør nå her, sånn kan vi ikke ordlegge oss". Vi skal spørre dem "mener du virkelig at [sett inn det som passer] er landsforræder?". Vi skal ta resonnementene deres opp til debatt og spørre om de har skjønt hva de sier. Vi skal ikke insinuere at de er gale terrorister og kaldblodige mordere. Men vi skal spørre om de egentlig innser konsekvensene av sin tankegang.

Vi står sammen som samfunn i disse dagene. Men vi må like fullt som samfunn tore å trekke grensene, og si "hit, men ikke lenger", når det gjelder hva slags politisk ordskifte vi skal ha. Alle temaer skal kunne diskuteres fritt, og vi bør frastå fra skitne hersketeknikker. Men vi skal stille spørsmål - ubehagelige spørsmål - til de som tar lett på hva slags ord de bruker om sine meningsmotstandere - uansett hvilken politisk farge de måtte ha.

Chilikreps i aïoli og annet frokostsnadder

Når man skal gå ned i vekt, så er det viktig å etablere gode kostholdsvaner. En av de viktigste vanene jeg har lagt meg til, er å spise frokost hver morgen. Med en ordentlig frokost innabords er det lettere å være mett utover dagen. Men jeg liker ikke hva som helst til frokost. Det kan ikke være for mye jobb: Frokostblandinger er for mye styr, og grøt og annet som må kokes eller stekes er enda verre. Så da blir det brødmat. Men gjennom oppveksten så har jeg erfart at det finnes ekstremt mye kjedelig brødmat. Derfor trenger jeg kvalitet og mye smak. Her ser du hvordan frokosten min ser ut:

Her er det en skive med kaviar, en skive med vellagret "våre utvalgte" Jarlsberg og Rødvinsalami, og en skive med Salatmester'ns Chilikreps i aïoli. Og resten av denne bloggposten vil jeg vie til sistnevnte.

Chilikrepsen er nemlig denne frokostens dronning. Den inneholder tre ting jeg elsker: Chili, kreps og aïoli. Blandingen er ypperlig - her snakker vi velbalansert smak som pirrer smaksløkene på flere plan. Det er spicy, men moderert av aïolien, og det er litt tyggemotstand i krepsen, uten at det blir seigt. Jeg kjøper alltid inn to bokser av gangen, slik at jeg ikke risikerer å gå tom. Jeg er helt hekta. Og det er et problem.

Salatmester'ns utvalgte chilikreps i aïoli er nemlig bare å få tak i ett sted som jeg har fått med meg: Rema 1000. Dette er vel et resultat av kjedenes berykta innkjøpspolitikk. Jeg er glad Salatmester'n har fått innpass hos Rema 1000, men skulle ønske meg dem andre steder, slik som mine nærmeste butikker - Kiwi og Rimi. Jeg må nemlig opp til Furuset eller ned til Teisen for å finne en Rema 1000 i nærheten av meg, og det er ofte litt styr.

Salatmestern ser ut til å være en norsk gründer- og nisjebedrift, og jeg vil tro at de holdes ute fra de andre kjedene nettopp av diverse konkurransehensyn. Kjedenes egne produkter og de leverandørene som gir kjedene gode priser må jo for all del ikke plages med sånne oppkomlinger som lager kvalitetsprodukter! Dette er et typisk utslag av vår trang til stadig billigere mat - i et land hvor stadig mindre andeler av inntekten vår går til mat - og av storkapitalens behov for økende profitt. Og jeg som bare vil ha frokosten min...