Statusoppdatering!

Ok, jeg innser at jeg ikke kommer til å komme opp på samme bloggefrekvens som jeg hadde før. Men jeg skal i hvert fall klare å komme med noen statusoppdateringer til venner og familie som lurer på hvordan det går med (u)jevne mellomrom!

Siden sist (det er nesten en måned), så har vekta gått litt opp. Jeg har veid meg to ganger, sist i dag, siden 19. oktober, og veide 144,2 kg begge gangene. Jeg er nå 0,3 kg over der jeg startet med Slankekorpset. Det er ikke så bra, men som jeg skrev sist, så er det nå fysisk form som har førsteprioriteten, ikke vekta. Og der har jeg gode nyheter!

Jeg har nå trent 7 ganger på Elixia siden 19. oktober. Bortsett fra den første gangen, som var en kort langkjøringsøkt, så har jeg trent 4x4 hver gang siden. Jeg ble litt inspirert av en venn som kom på facebook-chat og nevnte forskningen på 4x4-effektene, så jeg tenkte det var verdt et forsøk. Jeg kjører så hardt jeg makter, og siste uke klarte jeg 3 ganger på en uke. Jeg skal trene i dag igjen!

Det er en ren kortsiktig og billig motivasjon, men jeg registrerer treningene på Elixia sin Facebook-app - 20 ganger på 60 dager. Jeg har ikke helt skrudd den på riktig, så jeg plager noen av mine venner med lenker til Elixia i feeden, men har ikke helt funnet ut hvordan jeg skrur den av ennå. Så inntil videre må jeg bare beklage - forsøk å overse det der!

Så - det går rette veien! Jeg merker jeg er mykere og har bedre kondisjon, og ikke minst at nakke og skuldre oppfører seg mye hyggeligere mot meg. Det er noen gode første skritt på veien mot bedre helse igjen!

5 måneder senere... Følelsen av nederlag

Siste innlegg publisert på denne bloggen var 21. mai. Siden har jeg bare gått opp mer, og nå turte jeg endelig å veie meg igjen. 142,4 kg viste vekta. Det var mindre enn jeg fryktet, men nesten alt jeg vant gjennom beinhard jobbing i halvannet år er tapt. Det er en kjip følelse, og det kjipeste er kanskje følelsen av avmakt.

Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?

Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.

Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.

En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning

Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.

Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.

Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.

Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.

Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!

Tidsklemma og ferietid

Jeg var håpefull før jeg gikk på vekta i dag. Jeg trodde nemlig jeg hadde hatt grei kontroll, selv om jeg ikke telte kalorier. Slik gikk det ikke. Vekta viste 135,6 kg i dag, som er opp ca 1 kg fra forrige uke. Det demonstrerer for meg at det bare er en systematisk tilnærming som funker - vi har lett for å lure oss selv. Men en slik systematisk tilnærming kan være krevende i en hektisk hverdag, særlig når det er krevende dager på jobben. Selvkontroll er etter alt å dømme en begrenset (men fornybar) ressurs, og når du skal løse litt større utfordringer på jobb enn du er vant med, samtidig som du har et hjem å holde i orden og må få hverdagen og 17. mai til å gå opp med samboer og barn, så er det ekstra utfordrende å disponere selvkontrollen rett. Jobben er gøy, og familielivet er et sant eventyr. Samtidig betyr det at andre mennesker er avhengig av deg, og for meg betyr det at jeg må legge om rutinene mine. Da må jeg finne opp nye måter å forenkle hverdagen på som gjør det lettere å holde et fornuftig vektregime.

Men dette er bare halve historien. Denne uka her har jo ikke bare vært hektisk, den har også vært veldig sløv. Med en gang pinsen kom så var det naturlig å gire om og la livet trille av gårde i fri. Og da er det i hvert fall ingenting som føles bedre enn å bare ta ting som det kommer og ikke planlegge. Men slanking krever planlegging - konstant, allestedsnærværende planlegging.

Dette er en ond planleggingssirkel, som bare fostrer evig dårlig samvittighet. Jeg tror løsningen ikke er å tvinge meg selv til å gjøre alt slik som jeg gjorde det før, men å utfordre meg selv til å finne nye løsninger, nye smarte triks og rutiner som forenkler hverdagen. Jeg har vært litt lat, og har trodd at alt kunne gjøres som før. Det kan det ikke. Jeg har ikke tenkt ferdig, men jeg tror forsommeren og sommeren skal brukes til å fostre et nytt dagliglivs slankerutiner, sammen med samboeren min. Det tror jeg blir en artig og koselig utfordring å ta!

Litt framgang igjen!

Forrige uke: 135,6. Denne uka: 134,5! Det er framgang. Nå er nok mesteparten av dette litt "kunstig", siden jeg hadde spist og drukket mer i dagene før forrige veiing, men det er likevel på rett kurs igjen. Nøkkelen er nok mest at jeg har vært i mer fysisk aktivitet. Det betaler seg, med andre ord, selv om jeg ikke har vært like nøye med å telle kalorier denne uka heller.

En uke på kanten av stupet

De siste 7 dagene har jeg levd på kanten av stupet i forhold til vekt og kaloritelling igjen. Sist fredag hadde vi venner på en 4-retters middag som var helt fabelaktig, og på lørdagen gikk vi ut. Da mandagen kom, viste vekta 135,6 kg, mens livvidden sto stabil på 143 cm. Mye kveldsjobbing har bidratt til at jeg ikke har trent noe siden onsdag i forrige uke. Det er med andre ord på tide å bli flink igjen, før de dårlige vanene får satt seg!

Nå teller jeg kaloriene i frokosten min, og etter jobb i dag skal jeg trene igjen. Jeg merker at jeg primært kjemper mot vektoppgang nå, og at jeg ikke ennå har kommet dit at jeg klarer å gå ned i vekt. Jeg håper jeg klarer å snu det etter hvert, men jeg vet av erfaring at sommeren kan bli krevende. På den annen side - sommeren gir også mer naturlig aktivitet, som i hvert fall kan bidra til å holde vekta i sjakk.

På det jevne igjen

Jeg har hatt en litt for god helg, og det merkes på vekta. 133,8, opp 0,3 kg. Jeg har svingt opp og ned rundt 133,5 kg nå den siste måneden. Jeg er i og for seg ikke så misfornøyd, fordi jeg har klart å komme inn i gode treningsrutiner. Samtidig bør jeg nå etter hvert klare å ta meg i nakkeskinnet og begynne nedgangen. Jeg vil tross alt ned tjue kilo på et eller annet tidspunkt, og da må jeg komme i gang.

Det er rett og slett litt latskap, må jeg innrømme. Det er et ork og litt i veien for mye god sosial samhandling å drive å taste inn kalorier hele tida. Samtidig vet jeg at det er den eneste veien til Rom for meg nå - å holde igjen når sultfølelsen tar overhånd.

Denne gangen har jeg i hvert fall ikke gitt opp, selv om det er fristende, og det er jeg fornøyd med!

Ørlite framgang!

133,5 viste vekta i dag. Det er 0,1 kg mindre enn forrige uke, og jeg klamrer meg til optimismen! Jeg burde gått ned mer, men jeg har i det minste klart å stanse vektoppgangen for denne gang. Jeg vet jo godt hvorfor det ikke har gått bedre; selv om jeg trener regelmessig nå, så har jeg ikke helt klart å stoppe med å kose meg i helgene. Men kosen er mer fornuftig, og det skjer i mye mindre grad at jeg spiser meg stappmett eller spiser snop. Jeg har altså fått et mer avslappa forhold til mat igjen, og det er bra.

Jeg holder vekta

133,6 er dagens vekt - 0,2 kg mer enn forrige uke. Det er helt greit, med tanke på at jeg har vært ganske sosial og har brukt mye tid på å ommøblere leiligheten for å gjøre plass til samboer og barn! Vi har fått til mye på kort tid, og har lagt grunnlaget for en del rutiner og planlegging som jeg tror vil gjøre det enda enklere å gå ned i vekt over tid. Med andre ord en god investering i vekt-framtida (for ikke å snakke om at det generelt er veldig hyggelig)!

Denne uka skal jeg gjøre en fornyet treningsinnsats - én trening forrige uke ble litt i minste laget - selv om det er ei krevende tid på jobb og i forhold til andre ting jeg gjør utenfor jobben. Men: Den som intet våger, intet vinner?

Framgang på noen fronter!

Siste uka har det stått ganske stille vektmessig - jeg er nå på 133,4 kg. Det er ikke så rart; det har vært en uke med hotellseminar og spesielle middagsaktiviteter. Jeg har likevel klart å komme i gang igjen med trening etter påskeferien, noe jeg er ganske fornøyd med. Ikke like fornøyd med at jeg har spist litt snop et par ganger, men jeg har i hvert fall klart å holde vekta sånn passe stabil siden sist uke. Da har jeg gått ned ca 1,5 kg siden jeg begynte på'n igjen.

Det som imidlertid er en veldig god nyhet, er at jeg har fått redusert midjemålet med 3 cm - fra 146 til 143 cm! Siden magefettet er det farligste, er jo dette veldig bra. Jeg bør klare å gå ned i vekt også, men i det minste har jeg nok fått en positiv helseeffekt siste måneden, og det er jo ikke så verst.

Jeg må altså stramme opp litt denne uka, men i det minste er det ikke vits i å bli nedfor over at det har gått litt treigt på vektfronten!

Påsketur!

Jeg blogget ikke sist uke i ren påskesløvhet, og har hatt en deilig påskeferie. Først hos et vennepar, og så sammen med kjæresten min og familie hun har i Stavanger. Det har blitt god mat og godt drikke, men jeg har forsøkt å ha en viss kontroll. Jeg har gått opp omtrent 2 kg i påskeferien, til 133,2 kg, men det er ikke galt, forholdene tatt i betraktning. Det er de kommende hverdagsukene som blir viktig nå. Dette fikser jeg!

Back on track?

Jeg veide 132,3 kg i dag - 2,7 kg ned fra forrige uke! Det er som alltid overgangen som gjør at det blir så mye denne uka, men jeg er i det minste godt i gang, og føler meg vel. Denne helga her jeg hatt overskudd til å gjøre masse jobb i den nye leiligheten, og er klar for trening i dag igjen!

Elixia imponerer meg ikke - jeg er registrert som ikke møtt på en gruppetime, selv etter at jeg maste på han i skranken som sa at det gikk bra, at jeg var registrert som møtt. Samtidig ser jeg at de har noen fine fasiliteter jeg liker, så jeg kommer til å fortsette å trene der.

Nå må jeg løpe på jobb - ha en god uke!

Den nye hverdagen!

Da er jeg inne i dag 5 siden (nok en) restart på mandag. Foreløpig har det gått strålende! Jeg har fått trent to ganger, og har klart å holde meg godt innafor kalorigrensene mine hver dag. Ingrid (kjæresten min) og jeg er sammen om dette, så også middagene sammen trekker i riktig retning. Jeg kjenner på meg at det først er nå i helga at det virkelig blir utfordrende: Livsstilsomlegginger er lett å gjøre for bare noen få dager om gangen, men the proof of the pudding er i langkjøringa over mange dager, uker, måneder og år. Foreløpig er det utholdenheten jeg syns har vært vanskeligst. 

Likevel: Belønningene jeg har fått denne uka er gull verdt og kjempemotiverende. Jeg sover mye bedre (nada snorking de fleste nettene) og har mye mer energi. Jeg føler det som jeg har våknet av en lang, lang døs! I tillegg har jeg juksa og veid meg hver dag, fordi det er gøy i denne perioden. Jeg har så langt gått ned 2,5 kg denne uka! Det er standard de første dagene man begynner med et slikt opplegg, men det er likevel fryktelig motiverende!

Av praktiske grunner trener jeg nå på Elixia, og ikke på Studentidretten, som jeg gjorde før. Det koster fire ganger så mye, og foreløpig er jeg usikker på om jeg får det jeg betaler for. Førsteinntrykket av Elixia (jeg har brukt senteret på Kalbakken så langt) er middelmådig: Det tar lang tid å få tak i noen på telefon om du ringer, det tar lang tid å produsere medlemskortet (et par dager er litt i overkant i 2013), og dusjfasilitetene i herregarderoben er så som så. Der er det en del direkte nedslitte elementer, dusjene er vanskelige å stille inn, og har litt labert trykk. Også spinningsalen og gulvbelegget i styrkesalen kunne trengt en ansiktsløftning. Det er skuffende, når noe av det de markedsfører seg med er de delikate omgivelsene du finner på Elixia - hvor også slagordet er "Trening og velvære". 

Jeg valgte likevel Elixia fordi de har sentere med god beliggenhet i forhold til jobben min, så jeg var ikke i tvil om at det ville være godt nok for mitt behov. Det ser det ut til at det er, men jeg er altså foreløpig ikke videre imponert over omgivelsene der. Jeg får se etter hvert om innholdet er bedre!

Jeg falt visst av... Så på tide å reise seg opp igjen!

For halvannen måned siden trodde jeg at jeg var i gang igjen. Sånn gikk det dessverre ikke. Siden sist innlegg 28. januar har jeg gått opp over 8 kg. Nå veier jeg 135 kg, og har et midjemål på 146 cm. Det er dramatisk mye i feil retning, og skyldes nok at det ble veldig mye på én gang, med dårlig kne, oppussing og jobb. Nå er det lysere tider, jeg har fått slappet godt av på en deilig ferie i Baltikum, leiligheten er mye hyggeligere og mer ferdig, og jeg har mer oversikt over arbeidshverdagen min. Da er det bare én ting å gjøre, og det er å ta seg selv i nakken og satse. Jeg tror en av de største utfordringene har vært at jeg ikke har hatt et treningsregime. Kneet gjorde at jeg ikke turte å trene noe særlig, og derfor ventet jeg på legesjekk. Nå har jeg også fått avklart at kneet er greit nok og uten de større skadene, så da har jeg heller ingen unnskyldning for ikke å trene.

Derfor har jeg nettopp betalt medlemskap på Elixia. Nytt arbeidssted og -situasjon gjør at jeg trenger mer fleksibilitet i hvor jeg kan trene, og da er det Elixia som passet best nå. Jeg er spent på hvordan det blir å trene i et nytt senter (hvor spinning heter Xycling...), og hvordan kroppen kommer til å reagere etter fem måneder uten treningsaktivitet. Det blir sikkert beintøft, men jeg må si jeg gleder meg litt.

Jeg har kjent på hvordan formen har blitt dårligere, klærne har blitt trangere og nattesøvnen verre. Jeg bruker Sleep Talk-appen fordi jeg syns det er gøy å høre hva jeg sier de få gangene jeg snakker i søvne, men den har også fanget opp at jeg den siste måneden har begynt å snorke. Jeg tror det gir dårligere nattesøvn, og at det stort sett skyldes vektøkningen.

Totalt har jeg nå gått opp 21 kg siden i fjor sommer. Jeg har fortsatt ca 9 kg igjen av det jeg gikk ned på det foregående halvannet året, så det er ikke fullstendig tapt. Forhåpentligvis går det raskere å ta ned de sist påløpne kiloene også - og jeg veier fortsatt 17 kg mindre enn jeg gjorde på det verste!

I en situasjon som denne er det lett å fokusere på det som har gått galt, grave seg ned og ikke innrømme overfor omverdenen at jeg har gått på et nederlag. Men det har jeg - det er skikkelig skuffende for meg selv at det har blitt sånn. Samtidig vet jeg at dette er veldig naturlig og skjer med veldig mange som går ned i vekt. Den avhengigheten du har til god mat er beinhard, og du må alltid være på vakt mot tilbakefall. Det går litt i rykk og napp, men så lenge det går rette veien i et langsiktig perspektiv, så er det aller viktigst.

Jeg håper du fortsatt vil være med meg. Den hjelpen og støtten alle som har lest, kommentert og oppmuntret har kommet med er gull verdt, og gjør det lettere å holde ut. Jeg beklager at jeg ikke hele veien kan levere solskinnshistorien som bare går i rett retning, men jeg håper at du er med meg på å se det lange bildet: At 10-årskurvene går i rett retning, selv om årskurvene svinger feil.

Sammen med deg er jeg sterkere!

De små skritt

De siste par ukene siden jeg med brask og bram relanserte har gått så som så. Vekta har svingt mellom 126 og 126,6 kg. Forrige uke veide jeg meg og registrerte det, men rakk ikke blogge - da veide jeg 126,3 kg. I dag veide jeg 126,6. Det er fortsatt mindre enn da jeg begynte på ny (126,7), men ser jo ikke så bra ut. Samtidig er jeg ikke så verst fornøyd. Det har vært noen tøffe uker, rent matmessig. Jeg har hatt veldig mye å gjøre på jobb, og har i tillegg jobba på spreng med å få ferdig mest mulig i leiligheten min. Nå føler jeg endelig at jeg bor i et hjem, og det har mye å si for hvor lett det blir å ha gode kostholdsvaner framover. Med mye skruing av flatpakker fra IKEA (med en del god hjelp), mye bæring av pappesker, og i tillegg et kne som har gjort meg generelt lite mobil, så har det i perioder blitt for mye junk-food og for lite ordentlige middager. Med unntak av litt iskrem nå i helga, så har jeg holdt meg helt unna snop siden jeg klarte å begynne å blogge igjen. Jeg har i hvert fall verken kjøpt vanlig godteri eller spist det i andre sammenhenger, og det har tidvis vært vanskelig.

Og det er kanskje slik det blir i ellers krevende perioder: Jeg må vinne de små kampene, og ikke ta alt på en gang. Det har fungert før, og kanskje det fungerer nå. Jeg tror jeg har vunnet litt av kampen mot snopet for denne gang. I tillegg har jeg også stort sett klart å spise regelmessig frokost og lunsj. Det er middagene det står på nå, og det å komme i gang med trening igjen. Der avventer jeg nå litt hva som skjer med kneet mitt, fordi jeg ikke orker å begynne med en treningsrutine som jeg så må avbryte for å få tid til evt. rehabilitering hos fysioterapeut. Mest sannsynlig har jeg hatt kneskjellet ut av ledd (det blir fjerde gangen på 17 år), og det innebærer i så fall at jeg ikke trenger å operere noe, men at jeg likevel må bruke mange måneder på opptrening før det fungerer normalt igjen. Det er kjedelig, men det er nødvendig.

Jeg har altså ikke falt av vogna igjen, men jeg klamrer meg fast med et hardt grep på sida av den mens den farer av gårde over berg og daler!

Not bad!

Da er den første uka i denne nye starten til Slankekorpset over, og det har ikke gått så verst! Vekta i dag viste 126 kg, som er 0,7 ned fra forrige mandag. Jeg hadde lavere vekt i løpet av uka, men i helga var det vanskeligere å telle kalorier - blant annet fordi jeg spiste middag ute på lørdag. På søndag gjorde jeg bare et mentalt overslag over det jeg fikk i meg - og da kan det være jeg fikk i meg litt for mye. Mandager er dessuten også sånn at kroppen omstiller seg fra å stå opp i ti-elleve-tida til å stå opp i seks-tida, og da holder den kanskje litt hardere på ting. Ikke vet jeg. Resultatet er uansett til å være fornøyd med!

Uka som har gått har også vært første uka hvor jeg har vært konstituert sektorleder for oppvekst og kultur i Hurdal kommune. Det er utrolig spennende, men det er også en hektisk jobb. Jeg blir virkelig utfordret på planlegging, men jeg har fått veldig god hjelp av kjæresten min til å spise sunne og gode middager. På torsdag som var falt jeg på isen og landet på det høyre kneet mitt, og det har skapt litt komplikasjoner. Torsdag og fredag gikk bra, men på lørdag var det blitt så hovent at jeg bestemte meg for å dra på legevakta. Når kneet er hovent (på størrelse med en veldig stor appelsin, eller en ananas, eller en honningmelon) så er det vanskelig for dem å stille en nøyaktig diagnose, men jeg kan ha røket et korsbånd og/eller skadet innvendig menisk. I så fall kan det hende at planene mine om å begynne å trene igjen må justeres. Jeg kan ikke gå løs på den harde styrketreninga jeg har pleid å gjøre på samme måte, men må få et opptreningsprogram for beina og øvelser for overkroppen som ikke forutsetter støtte i knærne. Det er ingen vits i å ta sorgene på forskudd - jeg kan jo heller være fornøyd med at jeg ikke hadde begynt å trene igjen etter nyttår, sånn at ikke treningsprogrammet mitt risikerte å bli avbrutt! Men spøk til side - det kunne vært verre. Jeg fungerer greit, foreløpig med én krykke ved min side, og det kan være at skaden ikke er så alvorlig. Det eneste jeg vet, er at det blir enda viktigere å passe på å telle kaloriene jeg får i meg, fordi jeg ikke kan være sikker på at treningen plukker opp slarket for meg!

Kan du høre trommene?

Heisann! Du har kanskje lurt på hvor det har blitt av meg? Det er ganske nøyaktig 2 måneder siden jeg skrev det siste innlegget her, og siden har det vært tyst. Det er ikke så rart - jeg ga nemlig opp kort tid etter.

Mine trofaste følgere har nok fått med seg at det har vært en lang, sleip nedoverbakke helt fra i sommer. Jeg sprakk i sommerferien, og gradvis kom sprekkene hyppigere og hyppigere utover høsten og tidlig vinter. Unnskyldningene var mange: Enten var det gode, hyggelige anledninger - sommerferie med venner, middager, dating, disputas, og lignende. Eller så var det gode unnskyldninger for å synes synd på seg selv - eller rett og slett tider hvor det ble så mye at det var vanskelig å opprettholde kontrollen. Det var ny jobb, forberedelser til disputas og flytting. Og det er nok riktig at høsten 2012 ble en eksepsjonelt hektisk en. Jeg hadde store planer om at når flyttinga var over, så skulle ting roe seg ned litt, og jeg ønsket å gjenvinne kontrollen.

Jeg husker at jeg ikke oppdaterte bloggen 12. november fordi jeg sto midt i mellom overtakelse av ny og gammel leilighet. Men 15. november forulykket jeg på E6, og hadde flaks som overlevde, og uten særlige ytre skrammer. Jeg fikk noen kutt og en lett forstuing i nakken, og måtte kjøpe meg ny bil. Men kombinasjonen av vondt i nakken, innspurt på jobben og den ganske slitsomme frykten for å kjøre bil på glatt vinterføre, en leilighet hvor alt det som var vant og kjent lå i pappesker rundt omkring (og hvor jeg fortsatt venter på inventar og møbler som jeg til slutt fikk bestilt), og attpåtil julebordstid, gjorde at jeg bare ga opp. Jeg orket ikke å pushe meg selv på slankinga og bare gi meg selv dårlig samvittighet i en såpass krevende tid, og jeg orket ikke å skaffe tid til å trene. Og det var megadeilig. Da jeg i tillegg først ble rammet av omgangssyke i midten av desember, og så rett etter en seig forkjølelse, før jeg i forrige uke fikk influensa, så var jeg heller ikke særlig interessert i å være kresen på hva jeg fikk i meg.

Nå har jeg levd i unntakstilstand i to måneder, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne konsekvensene - gjerne på to plan. For det første, så har jeg gått opp i vekt og i livvidde. Jeg kjenner det godt på klærne jeg har kjøpt tidligere i 2012 - de er nå blitt altfor stramme flere av dem, og én skjorte har revna i knappene på magen. Jeg skal si hva vekt og livvidde er etterpå. Den andre konsekvensen, og den er kjipere, er at jeg har gått fra å spise litt mer enn det som er sunt og normalt, til å spise på en mer destruktiv måte. Jeg overspiser nesten med vilje - jeg bestiller ekstra store menyer, spiser ekstra mye snop, og det er ikke en gang godt. Dette har skjedd enda mer de siste par ukene, og jeg kjenner det igjen. Hver gang jeg har slanket meg og sprukket, så har det skjedd på denne måten. Først forsiktig, så gradvis over på et mer normalt mønster, og så har demningene bristet helt og jeg har blitt en fråtser. Jeg har vært klar over at det har gått den veien, og jeg har latt det gå den veien.

I en slik situasjon er det lett å bli fylt av skam og skyld, og tenke at jeg for alltid vil være et matmonster. Men det er den typen tankegang som blir selvoppfyllende. Jeg har et avhengighetsforhold til mat som nok ligner det som alkoholikere og røykere kan ha - avhengigheten vil alltid være der, og kan aldri kureres. Den må holdes i tømme konstant, og hvis du ikke gjør det, så vil det gå galt. Men mennesker er ikke maskiner, og derfor vil det av og til oppstå episoder eller perioder der jeg ikke klarer å ha den kontrollen jeg ønsker. Målet må jo da være å identifisere det destruktive mønsteret, og gripe inn og stoppe det, og så si at dette bare er en enda en grunn til å begynne på nytt - før alt jeg har vunnet har gått tapt.

2012 ble et år hvor jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Ved første veiing inn i 2012 veide jeg 121,5 kg. Dagens veiing endte på 126,7 kg. Det betyr at jeg har gått opp 5,2 kg i løpet av ett år og én uke. Men det er et nettotall. I løpet av 2012 var jeg faktisk nede i 114,6 kg, og det var superdeilig. Jeg vil tilbake dit, og det kan jeg klare. Å gå ned over 12 kg vil nok ta meg over et halvt år, men jeg vet at jeg kan klare det. Målet for 2013 er å gå ned 20 kg. Da vil forhåpentligvis livvidden følge med - jeg har gått opp mye rundt livet, og er nå igjen 140 cm rundt det 2 cm over navlen. På det beste var jeg nede i 130 cm.

Planen min nå er først å begynne å telle kalorier igjen, og denne gangen å holde meg stramt til de kaloriene jeg skal ha inn hver dag. Det vil være en krevende mental øvelse, som alltid. Når jeg har fått ristet av meg det verste av influensaen skal jeg finne meg et treningssenter og begynne å trene igjen. Det gleder jeg meg til - jeg kjenner hvor dvask kroppen har blitt av å gå to måneder uten trening.

Over åskammene og i dalsidene kan du kanskje nå høre et ekko av en enslig trommeslager som slår taktfast på kanten av trommen sin én gang i sekundet. Han får selskap av én til, og enda en. De begynner å slå dobbelt så fort, og sammen med dem går det taktfaste skritt av hundrevis av mennesker. Bakken skjelver - det er Slankekorpset som marsjerer igjen! Jeg er klar - er du?