God helg!

Jaja, det blir litt uregelmessig denne blogginga her. Men sånn får det kanskje bli. Dette har vært en god uke - jeg har gått ned litt, til 141,8 kg, trente på mandag, har gått minst en halvtime hver dag tirsdag-torsdag og får gjort det også i dag, i tillegg til å trene i dag. Jeg har jo hatt litt blodtrykksbekymring tidligere i vinter, men var hos legen i dag og sjekket, og nå er det normalt - på 140/88. Det er veldig deilig! Jeg tror det betyr at jeg har det bra, og egentlig er ganske avslappet.

Jeg har jo til og med funnet glede i å stelle litt i hagen, så enten er alderdommen i ferd med å treffe meg som en lastebil i fart, eller så er jeg blitt flinkere til å verdsette de små og nære ting. Ser man på!

Endelig trening igjen!

Beklager at det ikke ble noe innlegg før nå i denne uka - men da er det jo mye kortere å vente til neste gang! Vekta mi var tom for batterier, så jeg måtte veie meg på tirsdag i stedet, og så har jeg prioritert mye annet enn å blogge de siste dagene. Jeg veide 143,9 kg på tirsdag, noe som er ned 0,2 kg fra uka før. Det er jeg fornøyd med; selv om det kanskje burde vært litt mer, gikk jeg ned såpass mye forrige uke at det er greit. Jeg er fortsatt 2,1 kg større enn jeg var i begynnelsen av desember, men jeg må bare holde fokus.

Det jeg derimot fikk gjort på mandag, var å trene. Forkjølelsen jeg har slitt med i hele desember er mer eller mindre borte, så jeg satt meg opp på spinningsykkelen på Drammensbadet igjen og kjørte en 4x4-økt. Jeg er fortsatt ikke helt komfortabel med alle innstillinger og sånn, og de første to intervallene var beinharde - men så løsna det litt. Jeg hostet rikelig, men kom meg levende gjennom! Det føltes velfortjent å gå i sauna og boblebadet etterpå!

Jeg vurderer å gå på sykkelen igjen i dag, men har en del jobb jeg må få gjort først. Så vi får se. Men jeg er i hvert fall i gang igjen, så smått!

O, jul, med ditt spekk!

Juleferien har jeg tatt helt ferie, tydeligvis. I dag veide jeg 145,9 kg, noe som er opp 4,1 kg fra 15.12. Kombinasjonen av en forkjølelse eller noe som har satt seg i lungene, hjemmekos og litt selvmedlidenhet over stress har ligget til grunn for at jeg har valgt å gå på godtegaleien. Og det uten treningskompensasjon.

Jeg hoster fortsatt over småting, selv om den verste forkjølelsen har gitt seg, så jeg tror kanskje jeg skal vurdere å bestille en legetime. Det har gått en måned, og det gjør at jeg vegrer meg for å trene. Det er også lite fristende å gå til toget - selv med brodder - når det er holke ute.

Nå har hverdagen begynt igjen, så det er vel litt enklere å få motivasjonen opp igjen - jeg begynner å bli veldig klar for å trene. Men kan jo være greit å sjekke om jeg har noe som det må antibiotika til for å knekke, så jeg slipper å hangle videre. Jeg skal i hvert fall tenke på det, om jeg ikke kommer meg opp på spinningsykkelen i morgen den dag!

Så er det jul igjen!

Nå er juletida her, og med den følger jo tradisjoner. Jeg er tradisjonsrikt forkjølet, jeg har drukket tradisjonsrik venneøl på Sara på lørdag, og jeg har tradisjonsrikt gått opp litt fra forrige uke. Vekta står nå på 142,8 - opp én kg. Mest sannsynlig pga kombinasjonen øl og lite trening, samt julesjokolade. Jeg tar det ikke så veldig tungt, fordi jeg vet at jeg klør etter å komme i gang med trening igjen. Det er bare fryktelig ubehagelig å trene til tørrhosten har gitt seg.

Jeg var hos legen på fredag, noe som var betryggende. Med unntak av at blodtrykket mitt fortsatt er for høyt (jeg skal ha en lengre måling av dette i februar), så er andre risikofaktorer for hjerte-karsykdommer fraværende hos meg. Kolesterolet er normalt, jeg har nok D-vitamin og jern og har også tatt et EKG som var fint. I Mad Men sesong 2 får Don Draper beskjed av legen sin om at han er en godt voksen mann når han er 35 eller 36 (tro det eller ei, men Jon Hamm har alltid sett ut som han er 45), og jeg tenker litt det samme. Det skader ikke å ta kroppen inn til en skikkelig EU-kontroll innimellom, når du har BMI på drøye 44 og har bikka 30 med svært god margin. Da er det også deilig at legen ikke har noe å mate min indre hypokonder med.

Den største utfordringen min er nok egentlig stress - og det er sikkert det, sammen med vekt, som driver blodtrykket opp. I tillegg påfører det vondter i muskler og sener i skuldre og nakke. Jeg er veldig engasjert i jobben min, men det bidrar også til at det er mer krevende å legge den fra seg. I perioder hvor det da samtidig er mye å gjøre, så er det en viktig treningssak å klare å ta seg fri på fritida - både praktisk og mentalt. Det er ikke mye som skal til - en helg eller det å gå fra kontoret etter 8 timer litt oftere kjenner jeg kan være nok. Det får være noe jeg har enda mer oppmerksomhet mot i månedene som kommer!

Endelig!

Hurra! I dag klarte jeg det endelig: Jeg har gått ned over 10 kg! Vekta viste 141,8 kg i dag, og det kom overraskende på meg. Jeg har ikke vært helt i form og har jobbet mye, så det har blitt en del usunn mat, lite trening og litt trøstespising av snop. Likevel har det gått bra - det hjelper visst å ikke være helt på topp.

Jeg har målt andre ting i dag også, og det ser ut som det meste av mål har gått i rett retning siste måneden. Kanskje treninga begynner å gi effekter den også? Jeg føler meg i hvert fall i bedre form, klærne sitter løsere og jeg har jevnt over mer energi.

Midjen er nå på 149 cm, noe som er ned 6 cm, og ned 1 cm siste måned. Dette betyr at jeg har gått løs på det vanskelige og farlige magefettet, noe som er betryggende.

Overarmen er på 37 cm, ned 4 cm. At overarmen har stått stille siste måneden kan jo tyde på at en del av fettet der nå er borte, og erstattet med muskler. Håper jeg!

Hoftemålet er på 123 cm, ned 5 cm. Jeg må snart kjøpe nye bukser!

Låret er kanskje der jeg merker mest endring - jeg målte det til 70 cm i dag - ned 5 cm på én måned! Jeg kjenner at bukser og sånt er mindre stramme rundt lårene, og det er veldig deilig.

Brystmålet har hatt en interessant utvikling. Jeg begynte på 133,5 cm, så ned til 126 og 124 cm, før det begynte å øke igjen - 126 og nå 131 cm. Enten er det fryktelig vanskelig å måle, eller så har jeg fått en effekt av svømmetreningen.

Uansett går det rette veien, og jeg syns det er deilig med denne oppmuntringen etter en litt tøff uke!

Jeg har fortsatt tro!

Siste uka har jeg holdt fortet - opp 0,1 kg til 146,5. Det er ikke så verst! Jeg har bare trent én gang forrige uke pga forkjølelse. Det er ikke så gøy å svømme med surklende bryst!

Så i dag skal jeg prøve å sykle litt, tenker jeg!

Full fart og sjøgang

3 uker er tilbakelagt, og det går for full fart nedover. Jeg veier nå 147,4 kg, og har da gått ned 4,8 kg siden starten. 1,4 kg den siste uka. Det er i meste laget, egentlig, men jeg føler ikke at jeg har sultet meg eller overdrevet. Når utgangspunktet er over 150 kg, så er det kanskje heller ikke så rart at det er mye i starten - sånn har det vært hver gang jeg har slanket meg, og så har tempoet gradvis avtatt.

Samtidig har jeg blitt litt eldre, og kroppen har det tungt med å være tung. I uke nr 2 sleit jeg med føttene mine, som ble bra på et blunk med litt medisin. Denne uka har jeg hatt noen svimmelhetsanfall - det har kjentes som skikkelig sjøgang. På fredag hadde jeg et som varte og rakk, så jeg dro på legevakta. De sjekket blodtrykket (fint, selv om det var litt høyt), blodsukker (normalt), og puls. De mistenkte altså ikke noe alvorlig, men hadde en rekke hypoteser om hva det kunne være. Øreinfeksjon, krystallsyke, lavt energinivå pga slanking, stress, m.m. Beskjeden jeg fikk var å ta det med ro, og gå til fastlegen - som jeg alt hadde bestilt time hos.

Etter et døgn mer eller mindre rett ut på sofaen, så var svimmelheten nesten borte. Vi gikk en rolig, fin tur her i går og så på kunstutstilling på hver side av elva. Kjente noe innimellom, men ellers var det helt fint.

Jeg er glad for at jeg tar det ganske med ro og trapper opp fysisk aktivitet litt gradvis. En halvtimes halvrask gange om dagen 3-4 dager i uka mener jeg bør gå helt fint, så det kommer jeg til å fortsette med, men jeg passer på å lytte til beina og føttene mine. Heldigvis blir det lettere for hver uke som går, siden musklene og leddene mine etter hvert venner seg til det og belastningen blir mindre og mindre. Sånn sett håper jeg at jeg kan fortsette å gå ned med litt tempo en måned eller to til - det er deilig å kaste av seg det som tilsvarer en tyngre og tyngre tursekk!

Reboot av rebooten, uke 2 fullført!

Jeg er fornøyd med meg selv! I dag viste vekta 148,8 kg. Det betyr at jeg har gått ned til sammen 3,4 kg på de første to ukene. Egentlig er det jo litt raskt, men det er ganske normalt å gå ned mye i starten, mens kroppen driver og tilpasser seg.

Jeg synes det har gått lettere enn jeg fryktet. Selv med en del sosiale hendinger de siste to ukene og vond fot store deler av siste uka, så har jeg klart å opprettholde vektnedgangen. Det har egentlig vært sjelden jeg har følt meg innestengt av diettrestriksjoner. Jeg må bruke litt mer tid på å planlegge og tilrettelegge de enkelte måltidene, og på å tenke over at jeg ikke skal spise meg supermett hele tiden. Jeg har hatt begrenset med søtsug, selv om det kan melde seg litt sånn akutt innimellom. Det er verst å passere smågodthyllene i butikken, egentlig.

Jeg var i bryllupet til de fantastiske menneskene Sigurd og Carine på lørdag, og de hadde smågodt-bord. Da tillot jeg meg å spise litt, og klarte (nesten) å ha full kontroll på det. Det var verre med følelsen i går - da måtte jeg virkelig jobbe for ikke å kjøpe snop. Det er litt rart at det skal være sånn - at kroppen er så hekta på fett- og sukker-kombinasjonen, at du får abstinenser dagen etterpå etter å ha spist litt av det.

Foten min er bra igjen, så jeg håper på å gå til toget igjen i morgen - det blir deilig etter en hel uke hvor jeg har tatt det med ro. Det skal hølje ned, så jeg håper jeg finner regntøyet mitt etter flyttinga!

Selv om jeg vet at den raske nedgangen nå ikke vil vare, så er det likevel litt motiverende, fordi jeg kjenner godt på det at veien til en vekt jeg kan trives med er lang. Horisonten min er ett til to år, og da er det deilig å kjenne at jeg har "spart" et par måneder - selv om jeg vet at det kommer treigere perioder.

God framgang!

Da har jeg forsøkt å være flink i én uke, og så langt har jeg fått det til!

Jeg har gått en del til og fra toget, har stort sett klart å holde kaloritaket mitt, og har ikke spist snop (med unntak av 2 biter ostepop, av alle ting). Det har egentlig gått ganske bra. Det vanskeligste har vært at jeg fra torsdag til lørdag var borte hos venner og på fest, og måtte prøve å overleve på øyemål og tommerfingerregler. Til gjengjeld har det vært veldig deilig å få mosjonert litt igjen!

Statistikker per i dag:

Vekt: 150,2 kg (ned 2 kg fra forrige mandag) Forrige mandag var opp 10 kg fra måling i januar.
Midjemål: 155 cm (2 cm over navlen). Dette er første måling denne gangen, og opp 1 cm fra forrige måling i januar.
Overarmmål: 41 cm. Samme som i januar.
Hoftemål: 124 cm. Faktisk ned 2 cm fra januar - men det kan jo være målefeil en av gangene.
Lår: 74 cm. Opp 6 cm fra januar.
Brystmål: 133,5 cm. Opp 2,5 cm fra januar.

Starten nå er altså god! Jeg synes også det er interessant å se hvordan vektøkningen ser ut til å ha fordelt seg på kroppen:

Vektøkning januar-juli: 7%
Økning midje: 0,6%
Økning overarm: 0%
Reduksjon hofte: -1,6%
Økning lår: 8,8%
Økning bryst: 1,9%

Jeg synes det ser ut som det meste har kommet på lårene mine og brystet. Det er mulig det rett og slett er et resultat av at magen er "full" og ikke har så mye mer den vil ta til seg, men jeg er jo ingen lege. Kanskje dette også er en indikasjon på at magen vil være den som endrer seg sist?

Jeg har fått en ny utfordring denne uken som ikke er så veldig velkommen, men jeg er mer mentalt forberedt på det enn før. Da jeg våknet i går, var venstrefoten min vond, og i dag er den minst like ille. Jeg vet ikke helt hva det kan være, og foten er verken spesielt hoven eller varm. Hvis ikke det er bedre til i morgen tidlig, så går jeg til legen og ser om de kan hjelpe meg. Det er mulig det bare er en forsinket reaksjon på at jeg plutselig har begynt å gå mye mer, men jeg synes det er rart at det skal komme ett døgn etter sist jeg var i særlig aktivitet. Uansett: Hvis det betyr at jeg blir litt mindre mobil en stund, så medfører det bare at jeg må passe ekstra godt på hva jeg putter i meg - selv om fristelsen til trøst er større når du har vondt flere dager på rad. Det er lettere å unngå søppelmat og snop også fordi jeg har Ingrid, som synes det er gøy å finne mat som både er god og mager til middag. Uten henne ville dette vært mye, mye vanskeligere.

Så - jeg er ved godt mot, og ser fram til de kommende ukene!

Hipp hurra!

Puh!

I dag viste vekta 141,4 kg. Det er 3 kg ned fra forrige uke, og 1,9 kg ned fra uka før det igjen (jeg gikk jo opp i forrige uke). Jeg trodde ikke jeg skulle gå ned så mye denne uka heller, fordi vi har kost oss skikkelig i helga. På lørdag hadde Ingrid booket meg til overraskelsestur. Vi utforsket Tjuvholmen og Aker Brygge - spiste lunsj på Meatmarket, middag på Onda, frokost på The Thief og is på Paradis - og i tillegg middag hos moren til Ingrid på søndag. Jeg har ikke spist overveldende porsjoner noen steder, men ingenting har jo vært direkte slankemat.

Ikke har jeg fått gått tur hver dag de siste to ukene heller. Jeg syns ikke akkurat jeg er et dårlig menneske av den grunn - jeg har vel gått 3 eller 4 ganger i uka - men det er så forbanna kjipt å gå tur nå, selv med gode klær. Det er kaldt som f, og jeg tror jeg har en eller annen slumrende halsbetennelse eller noe, som bestemmer seg for å melde sin ankomst etter to kveldsturer på rad i 7 minus. Et par dager innenfor husets fire vegger er alt som skal til for at jeg er bra igjen. Da blir jeg ikke akkurat topp motivert. I tillegg er det alltid noe som gjør at det er vanskelig å få tida hver dag, uten at det blir altfor seint - det er viktig å ha litt tid med sine nære og kjære også. Men: jeg har likevel et bedre treningsvolum enn før, og middels rask gange forbrenner sine kalorier det også.

Så alt i alt: Jeg er fornøyd, og ting går rette veien!

Vanskelig å lykkes, lett å feile!

I dag viste vekta 144,4 kg. Det er opp 1,1 kg siden forrige uke, men det er ikke vanskelig å forstå hva som har skjedd. Jeg har gått "bare" tre turer denne uka, dels på grunn av tid, og dels fordi jeg har hatt vondt i halsen som har blitt verre når jeg har gått ute. Etter noen dager med litt lavere tempo, så er jeg mye bedre i halsen, så i går gikk jeg en rolig timestur som en ny start. Likevel har jeg klart å være flink med mat på hverdagene, men fredag, lørdag og søndag tok det av litt. Kanskje aller mest på fredag, hvor jeg spiste litt mye pizza på en familiemiddag. Så var det et julebord på lørdag, og i går spiste vi middag ute. Da er det vanskelig å holde telling med kaloriene, og lett å la tvilen komme mine egne lyster til gode.

Likevel - jeg er fortsatt optimist, og må bare stå på hardere denne uka her!

Jeg falt visst av... Så på tide å reise seg opp igjen!

For halvannen måned siden trodde jeg at jeg var i gang igjen. Sånn gikk det dessverre ikke. Siden sist innlegg 28. januar har jeg gått opp over 8 kg. Nå veier jeg 135 kg, og har et midjemål på 146 cm. Det er dramatisk mye i feil retning, og skyldes nok at det ble veldig mye på én gang, med dårlig kne, oppussing og jobb. Nå er det lysere tider, jeg har fått slappet godt av på en deilig ferie i Baltikum, leiligheten er mye hyggeligere og mer ferdig, og jeg har mer oversikt over arbeidshverdagen min. Da er det bare én ting å gjøre, og det er å ta seg selv i nakken og satse. Jeg tror en av de største utfordringene har vært at jeg ikke har hatt et treningsregime. Kneet gjorde at jeg ikke turte å trene noe særlig, og derfor ventet jeg på legesjekk. Nå har jeg også fått avklart at kneet er greit nok og uten de større skadene, så da har jeg heller ingen unnskyldning for ikke å trene.

Derfor har jeg nettopp betalt medlemskap på Elixia. Nytt arbeidssted og -situasjon gjør at jeg trenger mer fleksibilitet i hvor jeg kan trene, og da er det Elixia som passet best nå. Jeg er spent på hvordan det blir å trene i et nytt senter (hvor spinning heter Xycling...), og hvordan kroppen kommer til å reagere etter fem måneder uten treningsaktivitet. Det blir sikkert beintøft, men jeg må si jeg gleder meg litt.

Jeg har kjent på hvordan formen har blitt dårligere, klærne har blitt trangere og nattesøvnen verre. Jeg bruker Sleep Talk-appen fordi jeg syns det er gøy å høre hva jeg sier de få gangene jeg snakker i søvne, men den har også fanget opp at jeg den siste måneden har begynt å snorke. Jeg tror det gir dårligere nattesøvn, og at det stort sett skyldes vektøkningen.

Totalt har jeg nå gått opp 21 kg siden i fjor sommer. Jeg har fortsatt ca 9 kg igjen av det jeg gikk ned på det foregående halvannet året, så det er ikke fullstendig tapt. Forhåpentligvis går det raskere å ta ned de sist påløpne kiloene også - og jeg veier fortsatt 17 kg mindre enn jeg gjorde på det verste!

I en situasjon som denne er det lett å fokusere på det som har gått galt, grave seg ned og ikke innrømme overfor omverdenen at jeg har gått på et nederlag. Men det har jeg - det er skikkelig skuffende for meg selv at det har blitt sånn. Samtidig vet jeg at dette er veldig naturlig og skjer med veldig mange som går ned i vekt. Den avhengigheten du har til god mat er beinhard, og du må alltid være på vakt mot tilbakefall. Det går litt i rykk og napp, men så lenge det går rette veien i et langsiktig perspektiv, så er det aller viktigst.

Jeg håper du fortsatt vil være med meg. Den hjelpen og støtten alle som har lest, kommentert og oppmuntret har kommet med er gull verdt, og gjør det lettere å holde ut. Jeg beklager at jeg ikke hele veien kan levere solskinnshistorien som bare går i rett retning, men jeg håper at du er med meg på å se det lange bildet: At 10-årskurvene går i rett retning, selv om årskurvene svinger feil.

Sammen med deg er jeg sterkere!

De små skritt

De siste par ukene siden jeg med brask og bram relanserte har gått så som så. Vekta har svingt mellom 126 og 126,6 kg. Forrige uke veide jeg meg og registrerte det, men rakk ikke blogge - da veide jeg 126,3 kg. I dag veide jeg 126,6. Det er fortsatt mindre enn da jeg begynte på ny (126,7), men ser jo ikke så bra ut. Samtidig er jeg ikke så verst fornøyd. Det har vært noen tøffe uker, rent matmessig. Jeg har hatt veldig mye å gjøre på jobb, og har i tillegg jobba på spreng med å få ferdig mest mulig i leiligheten min. Nå føler jeg endelig at jeg bor i et hjem, og det har mye å si for hvor lett det blir å ha gode kostholdsvaner framover. Med mye skruing av flatpakker fra IKEA (med en del god hjelp), mye bæring av pappesker, og i tillegg et kne som har gjort meg generelt lite mobil, så har det i perioder blitt for mye junk-food og for lite ordentlige middager. Med unntak av litt iskrem nå i helga, så har jeg holdt meg helt unna snop siden jeg klarte å begynne å blogge igjen. Jeg har i hvert fall verken kjøpt vanlig godteri eller spist det i andre sammenhenger, og det har tidvis vært vanskelig.

Og det er kanskje slik det blir i ellers krevende perioder: Jeg må vinne de små kampene, og ikke ta alt på en gang. Det har fungert før, og kanskje det fungerer nå. Jeg tror jeg har vunnet litt av kampen mot snopet for denne gang. I tillegg har jeg også stort sett klart å spise regelmessig frokost og lunsj. Det er middagene det står på nå, og det å komme i gang med trening igjen. Der avventer jeg nå litt hva som skjer med kneet mitt, fordi jeg ikke orker å begynne med en treningsrutine som jeg så må avbryte for å få tid til evt. rehabilitering hos fysioterapeut. Mest sannsynlig har jeg hatt kneskjellet ut av ledd (det blir fjerde gangen på 17 år), og det innebærer i så fall at jeg ikke trenger å operere noe, men at jeg likevel må bruke mange måneder på opptrening før det fungerer normalt igjen. Det er kjedelig, men det er nødvendig.

Jeg har altså ikke falt av vogna igjen, men jeg klamrer meg fast med et hardt grep på sida av den mens den farer av gårde over berg og daler!

Not bad!

Da er den første uka i denne nye starten til Slankekorpset over, og det har ikke gått så verst! Vekta i dag viste 126 kg, som er 0,7 ned fra forrige mandag. Jeg hadde lavere vekt i løpet av uka, men i helga var det vanskeligere å telle kalorier - blant annet fordi jeg spiste middag ute på lørdag. På søndag gjorde jeg bare et mentalt overslag over det jeg fikk i meg - og da kan det være jeg fikk i meg litt for mye. Mandager er dessuten også sånn at kroppen omstiller seg fra å stå opp i ti-elleve-tida til å stå opp i seks-tida, og da holder den kanskje litt hardere på ting. Ikke vet jeg. Resultatet er uansett til å være fornøyd med!

Uka som har gått har også vært første uka hvor jeg har vært konstituert sektorleder for oppvekst og kultur i Hurdal kommune. Det er utrolig spennende, men det er også en hektisk jobb. Jeg blir virkelig utfordret på planlegging, men jeg har fått veldig god hjelp av kjæresten min til å spise sunne og gode middager. På torsdag som var falt jeg på isen og landet på det høyre kneet mitt, og det har skapt litt komplikasjoner. Torsdag og fredag gikk bra, men på lørdag var det blitt så hovent at jeg bestemte meg for å dra på legevakta. Når kneet er hovent (på størrelse med en veldig stor appelsin, eller en ananas, eller en honningmelon) så er det vanskelig for dem å stille en nøyaktig diagnose, men jeg kan ha røket et korsbånd og/eller skadet innvendig menisk. I så fall kan det hende at planene mine om å begynne å trene igjen må justeres. Jeg kan ikke gå løs på den harde styrketreninga jeg har pleid å gjøre på samme måte, men må få et opptreningsprogram for beina og øvelser for overkroppen som ikke forutsetter støtte i knærne. Det er ingen vits i å ta sorgene på forskudd - jeg kan jo heller være fornøyd med at jeg ikke hadde begynt å trene igjen etter nyttår, sånn at ikke treningsprogrammet mitt risikerte å bli avbrutt! Men spøk til side - det kunne vært verre. Jeg fungerer greit, foreløpig med én krykke ved min side, og det kan være at skaden ikke er så alvorlig. Det eneste jeg vet, er at det blir enda viktigere å passe på å telle kaloriene jeg får i meg, fordi jeg ikke kan være sikker på at treningen plukker opp slarket for meg!

Kan du høre trommene?

Heisann! Du har kanskje lurt på hvor det har blitt av meg? Det er ganske nøyaktig 2 måneder siden jeg skrev det siste innlegget her, og siden har det vært tyst. Det er ikke så rart - jeg ga nemlig opp kort tid etter.

Mine trofaste følgere har nok fått med seg at det har vært en lang, sleip nedoverbakke helt fra i sommer. Jeg sprakk i sommerferien, og gradvis kom sprekkene hyppigere og hyppigere utover høsten og tidlig vinter. Unnskyldningene var mange: Enten var det gode, hyggelige anledninger - sommerferie med venner, middager, dating, disputas, og lignende. Eller så var det gode unnskyldninger for å synes synd på seg selv - eller rett og slett tider hvor det ble så mye at det var vanskelig å opprettholde kontrollen. Det var ny jobb, forberedelser til disputas og flytting. Og det er nok riktig at høsten 2012 ble en eksepsjonelt hektisk en. Jeg hadde store planer om at når flyttinga var over, så skulle ting roe seg ned litt, og jeg ønsket å gjenvinne kontrollen.

Jeg husker at jeg ikke oppdaterte bloggen 12. november fordi jeg sto midt i mellom overtakelse av ny og gammel leilighet. Men 15. november forulykket jeg på E6, og hadde flaks som overlevde, og uten særlige ytre skrammer. Jeg fikk noen kutt og en lett forstuing i nakken, og måtte kjøpe meg ny bil. Men kombinasjonen av vondt i nakken, innspurt på jobben og den ganske slitsomme frykten for å kjøre bil på glatt vinterføre, en leilighet hvor alt det som var vant og kjent lå i pappesker rundt omkring (og hvor jeg fortsatt venter på inventar og møbler som jeg til slutt fikk bestilt), og attpåtil julebordstid, gjorde at jeg bare ga opp. Jeg orket ikke å pushe meg selv på slankinga og bare gi meg selv dårlig samvittighet i en såpass krevende tid, og jeg orket ikke å skaffe tid til å trene. Og det var megadeilig. Da jeg i tillegg først ble rammet av omgangssyke i midten av desember, og så rett etter en seig forkjølelse, før jeg i forrige uke fikk influensa, så var jeg heller ikke særlig interessert i å være kresen på hva jeg fikk i meg.

Nå har jeg levd i unntakstilstand i to måneder, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne konsekvensene - gjerne på to plan. For det første, så har jeg gått opp i vekt og i livvidde. Jeg kjenner det godt på klærne jeg har kjøpt tidligere i 2012 - de er nå blitt altfor stramme flere av dem, og én skjorte har revna i knappene på magen. Jeg skal si hva vekt og livvidde er etterpå. Den andre konsekvensen, og den er kjipere, er at jeg har gått fra å spise litt mer enn det som er sunt og normalt, til å spise på en mer destruktiv måte. Jeg overspiser nesten med vilje - jeg bestiller ekstra store menyer, spiser ekstra mye snop, og det er ikke en gang godt. Dette har skjedd enda mer de siste par ukene, og jeg kjenner det igjen. Hver gang jeg har slanket meg og sprukket, så har det skjedd på denne måten. Først forsiktig, så gradvis over på et mer normalt mønster, og så har demningene bristet helt og jeg har blitt en fråtser. Jeg har vært klar over at det har gått den veien, og jeg har latt det gå den veien.

I en slik situasjon er det lett å bli fylt av skam og skyld, og tenke at jeg for alltid vil være et matmonster. Men det er den typen tankegang som blir selvoppfyllende. Jeg har et avhengighetsforhold til mat som nok ligner det som alkoholikere og røykere kan ha - avhengigheten vil alltid være der, og kan aldri kureres. Den må holdes i tømme konstant, og hvis du ikke gjør det, så vil det gå galt. Men mennesker er ikke maskiner, og derfor vil det av og til oppstå episoder eller perioder der jeg ikke klarer å ha den kontrollen jeg ønsker. Målet må jo da være å identifisere det destruktive mønsteret, og gripe inn og stoppe det, og så si at dette bare er en enda en grunn til å begynne på nytt - før alt jeg har vunnet har gått tapt.

2012 ble et år hvor jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Ved første veiing inn i 2012 veide jeg 121,5 kg. Dagens veiing endte på 126,7 kg. Det betyr at jeg har gått opp 5,2 kg i løpet av ett år og én uke. Men det er et nettotall. I løpet av 2012 var jeg faktisk nede i 114,6 kg, og det var superdeilig. Jeg vil tilbake dit, og det kan jeg klare. Å gå ned over 12 kg vil nok ta meg over et halvt år, men jeg vet at jeg kan klare det. Målet for 2013 er å gå ned 20 kg. Da vil forhåpentligvis livvidden følge med - jeg har gått opp mye rundt livet, og er nå igjen 140 cm rundt det 2 cm over navlen. På det beste var jeg nede i 130 cm.

Planen min nå er først å begynne å telle kalorier igjen, og denne gangen å holde meg stramt til de kaloriene jeg skal ha inn hver dag. Det vil være en krevende mental øvelse, som alltid. Når jeg har fått ristet av meg det verste av influensaen skal jeg finne meg et treningssenter og begynne å trene igjen. Det gleder jeg meg til - jeg kjenner hvor dvask kroppen har blitt av å gå to måneder uten trening.

Over åskammene og i dalsidene kan du kanskje nå høre et ekko av en enslig trommeslager som slår taktfast på kanten av trommen sin én gang i sekundet. Han får selskap av én til, og enda en. De begynner å slå dobbelt så fort, og sammen med dem går det taktfaste skritt av hundrevis av mennesker. Bakken skjelver - det er Slankekorpset som marsjerer igjen! Jeg er klar - er du?

Kaptein Vom og jeg!

Forgårs morgen våknet jeg med vondt i venstre fot (avbildet over). Det føltes litt som jeg hadde vrikket den i søvne, noe jeg anså for å være lite sannsynlig. Utover dagen avventet jeg, men det ble egentlig bare verre, og i går tok jeg min morfars gamle krykker og dro til legen. For et par år siden hadde jeg nemlig en lignende situasjon - først i høyre, så i venstre fot - og jeg var bekymra for at det kunne være det samme som da som feilte meg nå.

Legens vurdering var at det mest sannsynlig dreide seg om det jeg var redd for, nemlig urinsyregikt. Jeg har tatt blodprøver for sikkerhets skyld, men fikk resept på Voltaren/diclofenac som jeg vet tar det i løpet av et par dager. Det er altså ****** vondt i et par-tre dager, og jeg må bruke litt krykker, men ellers er det ganske bagatellmessig og lett å håndtere når det en sjelden gang skjer. Likevel er det noen grunner til at jeg ikke syns dette er noe greit.

Den første og viktigste er selvfølgelig forfengelighet. Når folk lurer på om jeg har skada meg på trening, så smiler jeg bittert og vil si "ja, jeg ble klippa ned på fotballbanen", men i stedet må jeg si at "ja, det er sånn urinsyregikt da, du vet, sånn som podagra...". Siden det vi da tenker på er Kaptein Vom fra Knoll og Tott eller fordums tiders oppfatninger om at podagra var noe som rammet godt voksne menn med røde neser, store mager og en forkjærlighet for (mye) godt drikke og god mat i et langt liv, så  er det ikke like festlig å være en relativt sprek (om enn tjukk) 33-åring. Urinsyregikt er en arvelig disposisjon: Kroppen klarer ikke helt å ordne opp med hvor urinsyre skal gå, og hvis man spiser mat som er rik på puriner (kjøtt, sjømat, asparges, øl og sprit), så blir det mer urinsyre å ordne opp i. Resultatet er at urinsyre felles ut som krystaller i leddvæske og skaper betennelser når det blir for mye av det. Hvis man først er disponert for det, så er det riktig at en periode med inntak av for mye purin-rik mat (og jeg spiser jo for eksempel krepsehaler til frokost hver dag, og er altfor glad i rødt kjøtt) kan føre til akutte anfall. Men det er altså en revmatisk lidelse som ikke frembringes av et altfor godt liv i seg selv. I tillegg til at jeg altså ikke liker å sette meg selv i bås med hva folk forbinder med urinsyregikt, så er det jo ikke akkurat lekkert å gå med krykker, da.

Den andre grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at jeg må holde det aktuelle leddet i ro noen dager. Hadde det vært en finger, så hadde det jo ikke vært så vanskelig, men når det er foten, så er det liksom begrensa hva jeg får gjort av trening. I hvert fall når alle former for bevegelse av foten er smertefullt. Dermed blir jeg satt litt ut av treningsrytmen min, og det er jo noe jeg erfaringsmessig vet at krever ekstra viljestyrke for å sette i gang igjen.

Den siste grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at det er så lett å fylle på med litt ekstra selvmedlidenhet: "Stakkars meg - jeg er jo syk! Da er det lov å spise litt ekstra, eller falle for en liten fristelse! Det er jo bare kortvarig!" Å ha vondt blir enda en "anledning" til å kose seg litt og bruke mat som trøst, ikke næring. Særlig når jeg kanskje føler jeg er "flink" som ikke gjør meg selv "syk" - jeg går jo på jobb og sånn, selv om det gjør vondt. I går ble jeg offer for det - jeg spiste for mye til middag. Det skjer jo også fordi jeg blir mer sulten når det plutselig er et kjempeprosjekt å stikke i butikken for å kjøpe et lite mellommåltid. Så i dag får jeg være flink og ta meg selv i nakkeskinnet. Dessuten går det jo over snart. Medisinen virker, og jeg kjenner at det er mindre vondt enn det var i går, selv om jeg fortsatt må bruke krykker for å komme meg rundt utenfor leiligheten.

Uggen i formen og slanking

Siden tirsdag har jeg ikke vært helt bra. Uten å gå i detaljer, så er det nok noe jeg har spist, og jeg merker det er en kjip trussel mot slankinga. Jeg er ikke så syk at jeg må holde meg hjemme, men jeg er uggen i formen, så alt blir litt verre, og trening har vært helt utelukka. I tillegg har jeg mer selvmedlidenhet (veldig kledelig egenskap, for øvrig), sånn at jeg har lettere for å spise ting jeg ikke bør - noe påsken ikke helt hjalp mot heller. Jeg klarer å holde sånn tålelig stand, ser det ut for, men det kan forsinke meg litt. Ergerlig, men jeg er alt blitt bedre, så jeg satser på at det går over - og at det tar selvmedlidenheten med seg! Noen dager går greit, men nå er det på tide å ta seg i nakkeskinnet og skjerpe seg litt.

Skuffa!

På lørdag var jeg på det fantastiske julebordet til Fantasiforbundet og Laivfabrikken. Det var kjempegøy, men jeg tok kanskje litt hardt i. Gårsdagen (søndag, altså), tilbrakte jeg på sofaen med å lese pensum til dagens eksamen i Sjørett - og til å okke og ajje meg og ikke klare å holde på næring før langt ut på kvelden. Jeg tror ikke jeg har hatt slik en dagen derpå på ti år - eller vært så dårlig i noen sammenheng på sju-åtte år. Og det verste var at jeg ikke drakk uanstendig mye heller. Det kan rett og slett være at jeg tåler mindre fordi jeg er blitt eldre, slankere og det er desember og kroppen kanskje er litt syk.

Uansett - i dag er formen fin igjen, og jeg er klar for eksamen. I dag er også veiedag, og jeg veide 121,2 kg nå. Det er det samme som for en uke siden, og det syns jeg er litt skuffende. Ja, jeg hadde jo regna med at vekta kom til å stå stille "at best" denne uka også, men det var før jeg hadde dagen derpå fra helvete. Jeg synes at som belønning burde jeg fått litt nedgang, i hvert fall! Midjemålet er for øvrig 136 cm, noe som er det samme som for fire uker siden.

Vel, jeg skal vel ikke overdrive hvor skuffende det egentlig var å holde vekta - det er jo et godt utgangspunkt for at denne uka - som bringer julaften og annen moro - skal gå sånn tålelig greit. Og det kunne jo vært verre, etter tre uker med julebordstid!

Forkjøla

I dag våkna jeg og var helt gjennomsausa og tung i hodet. Jeg har fått en solid forkjølelse. Av erfaring og ut fra medierådene om hva man skal gjøre innså jeg at jeg burde ta det med ro, så jeg har vært hjemme fra jobb i dag, for å hindre at forkjølelsen varer lenger enn nødvendig. Jeg endte med å sove 11-12 timer, så det var nok ingen dårlig idé. Men det innebærer også at jeg må droppe trening i dag, og det liker jeg ikke. Etter den gode spinningtimen på onsdag var jeg kjempeklar for å følge opp med styrketreninga i dag, og jeg vet at det blir verre på mandag når jeg ikke har trent i dag. Men sånn er livet. Jeg får bare satse på at det ikke blir så mange runder med forkjølelse denne høsten og vinteren. Jeg vet at da er det ekstra tøft å holde det gående med vektnedgangen.