Til Plazas topp!

Foto: Sven E. Thorsen

I dag var det på tide med den første av årets sommerutfordringer, nemlig turen til toppen av Oslo Plaza.  Da vi ankom lå Plaza der høy og truende, og de fleste av oss var fylt av ærefrykt for hva vi skulle legge ut på. I fjor (da jeg endte med ikke å få gjort dette), så gikk jeg eplekjekt ut og antok at jeg kunne klare turen på 10 minutter. De fleste nå tenkte at dette nok ville ta i hvert fall tjue minutter. Jeg hadde vært oppe i heisen og talt noen trappetrinn, og jeg tror det var minst 555 trappetrinn vi skulle forsere. Folkene på hotellet hadde vært veldig elskverdige i å tilrettelegge, og jeg fikk god omvisning av sikkerhetsvakten på hotellet i toppetasjene på forhånd.

Foto: Den greie sikkerhetsvakta på Plaza
Fra venstre: Sebastian, Lena, Ida, Helle, Adine, Kyrre, Sven, meg, Bjarne og Camilla

Før-bildet over avslører jo ikke så mye av dette, men det var litt nervøs stemning. Derfor tok jeg en liten pep-talk for gjengen i bunnen av trappa (ok, ikke så mye pep, mest praktisk informasjon), men vi tok i det minste et lite "er vi klare? Ja!" før vi gikk!

Foto: Sven E. Thorsen

Foto: Sven E. Thorsen

Vi tok ingen sjanser, så vi førte et bedagelig tempo opp og tok jevnlige pauser, sånn at alle skulle få være med, som du kan se over. Det var likevel mulig å prate hele veien opp, og stemningen var generelt god, som bildene under viser:

Foto: Sven E. Thorsen

Foto: Sven E. Thorsen

Etter hvert kom svettedråpene piplende, i hvert fall hos undertegnede, men motet var på topp, selv om de nedenstående bildene kanskje kunnetyder på noe annet!
 

Foto: Sven E. Thorsen

Foto: Sven E. Thorsen

Etter hvert var vi kommet ganske høyt opp, og det var nesten litt skummelt å se ned mellom gelendrene i trappa - det var nesten umulig å se bunnen: 

Foto: Sven E. Thorsen

 

Til slutt var vi kommet helt opp på toppen. Klokka viste ti minutter for de raskeste, og 13 minutter for resten. Vi kunne nyte utsikten fra treningsrommet i 37. etasje:

Foto: Sven E. Thorsen

Jeg synes "etter"-bildet vi tok viser en gjeng som ikke var så veldig herja av å ha gått 110 meter rett opp:

Foto: Sven E. Thorsen

Deretter gikk vi ned tre etasjer, til en vinduspost hvor hotellet hadde utplassert cava, vann og Farris som vi hadde bestilt på forhånd:

Foto: Sven E. Thorsen

 Utsikten herfra var heller ikke så verst, så vi ble stående og drikke opp og nyte den:

Foto: Sven E. Thorsen

Oppsummeringen til de fleste var nok at dette var en ganske så grei tur, og at den ikke var så krevende som vi nok hadde trodd. Vi ble alle gode og varme og kunne kjenne det i kroppen, men det er altså ingen grunn til at du ikke skal bli med på denne utfordringen neste år!

Neste sommerutfordring: Nordmarka på langs! Dette er den store og heftige, og jeg har flyttet den til lørdag 4. august for å være sikker på at jeg er i stand til å gå når jeg skal på jobb på mandagen etter! Vi tar toget fra Grefsen 0914 til Harestua. Mer informasjon og påmelding finner du på facebook-eventen.

Kanotur i Østmarka

Kvelden mandag 9. juli dro Egil meg ut på kanotur i Østmarka. Han var inspirert av bloggen min til å gi meg en skikkelig utfordring. Jeg hadde aldri padla kano før, og jeg har jo heller aldri vært noe aktivt friluftsmenneske, så dette var en utfordring jeg måtte ta. Været var ikke det aller beste da vi dro ut - det høljeregna mot bilruta:

Heldigvis ga regnet seg i det vi gikk ut av bilen, og det var mulig for meg å se blid, glad og tørr ut ved siden av kanoen før vi begynte å trille den av gårde.

Da vi kom ned til Mosjøen, hvor vi skulle padle, så skulle jeg også ta på meg redningsvest. Det er noe jeg alltid har vært skeptisk til, fordi jeg har tenkt at de ikke finnes i mine størrelser. Heldigvis gikk det greit, og jeg var trygg på vannet.

Etter vi hadde padlet i en times tid var jeg helt stiv. Vi måtte nemlig sitte på knærne, med bare en liten benk til støtte, og jeg klarte knapt å reise meg opp. Til slutt klarte jeg likevel å komme meg opp, slik at vi kunne klatre opp til toppen av et utsiktspunkt. Likevel klarte jeg å tråkke over og vrikke den ene ankelen min etter kort tid, noe som gjorde meg litt forbanna, siden jeg har trent mye ankler og knær for å unngå nettopp dette det siste halvåret. Som du kan se av bildet under ble jeg litt mer forsiktig og varsom på resten av turen opp:

Da det verste av stivheten og ankelvondten hadde gitt seg, var jeg ganske fornøyd med turen. Det var forfriskende vått og kjølig, og det var mye fint å se i naturen. Jeg måtte selvfølgelig posere litt for fotografen:

Da vi kom opp hadde Egil ordnet en treretters grillmiddag med marinerte maiskolber til forrett, laks med grønnsaker til hovedrett og en nydelig banan med blåbær og sjokolade til dessert. Det er sistnevnte jeg nyter under:

Utsikten fra åskammen vi klatret opp på fikk vi ikke sett så mye til, før plutselig tåka klarna, og vi kunne se ned på vannene i den sørlige delen av Østmarka. Det var verdt anstrengelsene:

Turen ned var litt krevende, fordi det var mye sleipe steiner og røtter, og jeg ville ikke pådra meg en runde til med ankelproblemer, men humøret var fortsatt på topp:

Turen tok nok litt lenger tid enn Egil hadde regnet med, siden jeg måtte ta det litt forsiktig. Belønningen var likevel stor, i form av trolsk og mystisk stemning over Mosjøen da vi padla tilbake i 23-tida: 

Alle foto: Egil Engen. Gjengitt med tillatelse.

Det går til helvete! (Eller toppen av Oslo Plaza)

Ferie er jo veldig deilig, særlig når jeg tilbringer den med gode venner på Sørlandet. Samtidig gir jo ferie noen utfordringer, som jeg tror jeg har snakket om noen ganger nå. Det har vært rikelig med god mat - i seg selv ikke nødvendigvis noe stort problem - men den har vært fulgt av godt drikke og også av slapphet når det gjelder snop.

I dag fikk jeg veid meg, og jeg regna med at det hadde gått oppover. Jeg må ta forbehold om at dette er en annen vekt enn den jeg pleier å bruke, men jeg tror ikke slingringsmonnet er så fryktelig stort. Jeg ble imidlertid litt sjokkert da jeg så hva den viste: 118 kg. Det betyr at jeg har gått opp over 3 kg til sammen i sommer. Nå er det bare en uke igjen av ferien, så det er på tide å begynne å stramme inn litt på de verste utskeielsene og å komme seg opp på treningsvogna igjen (det er 8 dager siden sist treningsøkt i dag).

Jeg lovte at jeg for en uke siden skulle blogge med datoer for sommerutfordringer og en oppsummering av kanoturen for et par uker siden, men jeg fikk jo ikke ut fingeren på det. Det tar jeg igjen nå, i hvert fall delvis (kanoturen kommer i morgen):

På søndag førstkommende (dvs. 29. juli) tar jeg trappene til toppen av Oslo Plaza kl 14. Det er 37 etasjer opp, og på toppen ordner vi væskeinntak i et treningsrom de har der oppe (Skybaren er dessverre stengt). Hvis du vil være med, så er det greit for planleggingens skyld at du melder deg på her: http://www.facebook.com/events/422846344424662/.

I tillegg er det jo selvfølgelig på tide å gå Nordmarka på langs igjen, og det gjør vi neste søndag, altså 5. august. Det er en tur på 38 km, hvor vi tar toget til Harestua tidlig på morgenen, og går til Sognsvann. I fjor tok turen 12 timer, og jeg håper det er mulig å gjennomføre den på 11 i år. Meld deg på her: http://www.facebook.com/events/220937268029304/.

Med disse utfordringene og litt innstramninger i kosthold og treningsregime, så håper jeg at jeg skal kunne komme meg tilbake på rett kjøl igjen. Blir du med og tar utfordringen?

Sommerutfordringene 2012

Sommeren er over oss (i hvert fall på kalenderen), og da er det tid for sommerutfordringer igjen! I fjor ga jeg dere som lesere av bloggen mulighet til å foreslå og stemme over ulike sommerutfordringer. Jeg klarte å gjennomføre den tyngste, nemlig Nordmarka på langs, men de tre andre ble det ikke noe av. Jeg har derfor tenkt å gjennomføre alle fire sommerutfordringene i år, inkludert en reprise av Nordmarka på langs! Dermed får du som ikke kunne være med i fjor muligheten til å delta i år!

Jeg har ikke endelig lagt timeplanen for sommeren ennå, men det blir ca én utfordring hver uke fra og med neste uke. Timinga kommer til å avhenge litt av om/når de originale forslagsstillerne har lyst til å være med også. Si gjerne fra i kommentarfeltet om du har lyst til å være med på noe, og i så fall hva og når!

Aktivitetene vi minimum kommer til å forsøke å gjennomføre, er:

Nordmarka på langs
En dagstur på 3,8 mil, fra Harestua til Sognsvann. Vi brukte 12 timer fra start til mål i fjor, men det kan godt være det er mulig å gjennomføre raskere. Det er viktig å ikke bære for tungt, men samtidig ha med seg nok vann, niste, gnagsårplaster og et ekstra par sko - i tillegg til en varm genser og evt regnjakke hvis det ser sånn ut. Dette er Den store styrkeprøven for oss som ikke er i toppform, men det er fullt gjennomførbart! (Og ikke minst en flott tur!) Viktig å ikke gå for hardt ut, men holde jevnt sig hele veien. Vær forberedt på stive bein.

Yoga i Frognerparken
Strekk og pust! Hver torsdag er det visst yoga i Frognerparken, og alt man trenger å ta med er en matte. Jeg har ikke prøvd før, men en gang må vel være den første!

Trappene til topps i Oslo Plaza
Hva er vel bedre enn litt utsikt over Bjørvika som vokser fram? Det kan man få på toppen av Oslo Plaza. Catchen? Du må være med å gå opp! 34 etasjer; 110 meter. Usikker treningseffekt, men garantert stive bein mot slutten, før man slår seg ned i baren for en drink!

Bodypump-time
En blanding av styrketrening og aerobic som visstnok skal være fryktelig slitsom. Alt du trenger er inngangsbillett og treningstøy, samt å få reservert plass på timen. Muligens på Skullerud Sportssenter.

Dette fyller fire uker - men sommeren er lengre - kom gjerne med et par forslag til om du har!

Halve Norge på slanker'n!

Jepp, det er overskriften på side 18 og 19 i dagens Dagblad. Og hvem er vel bedre til å pryde en sånn sak enn dirigenten i Slankekorpset - undertegnede! Sommerutfordringen ble til en fin case for Dagbladet, og jeg er veldig fornøyd med saken!

Faksimile: Dagbladet 19.08.2011. Klikk på bildet for å se større versjon!

Sånne saker kan lett bli pinlige, men her føler jeg meg behandlet med respekt og verdighet i en sak som ikke er særlig spekulativ og heller har et edruelig syn på slanking (selv om forsida på Dagbladet selvfølgelig var tabloid og spekulativ - men det er liksom jobben deres). Skulle jeg utsette noe på saken, så er det at slankekorpset sin adresse ikke er nevnt ;-)

Ettervirkninger

Jeg gikk 3,8 mil på lørdag (jeg klarer ikke stoppe å si det, forresten), og det er det lengste jeg har gått i hele mitt liv - og kommer til å gå på en stund. Nå som jeg har fått opplevelsen litt på avstand, har jeg lyst til å gjøre meg noen refleksjoner rundt hva slags ettervirkninger jeg har hatt av turen.

Først det psykologiske: Det var en utladning av dimensjoner å gå denne turen. Det krevde mye viljestyrke, både å forberede og å gjennomføre. Samtidig har jeg gått litt på endorfiner siden, føler jeg. Jeg har vært litt daff på kveldene, men i det store og hele var det en opplevelse som jeg merker blir mer og mer minneverdig for hver dag som går. Det blir definitivt flere lange turer - selv om de kanskje ikke blir like ekstreme.

Dernest det fysiske. Da jeg kom hjem fra turen var jeg så sliten at jeg hadde kulderier - du vet, sånne febergysninger. Jeg var stiv i hele kroppen, og øm under føttene. Så øm at jeg ikke klarte å holde føttene i ro når jeg lå med beina opp på sofaen og i senga. Skulderen var øm også, etter å ha båret sekk, og jeg måtte smøre meg inn med noe muskelavslappende.

Dagen etter, på søndagen, merka jeg godt at jeg var sliten, og hadde litt kortere lunte enn vanlig. Jeg var knapt nok i stand til å gå, både fordi jeg var støl i alle deler av beina, og fordi jeg hadde vondt nederst i ryggen, på baksiden av høyre kne, og under venstre fot. På mandagen var det fortsatt mye stølhet igjen, men det begynte å bli gradvis bedre. Samtidig var smertene i rygg, kne og fot like tilstede.

I går, på tirsdag, var stølheten borte, og smertene begynte å gi seg litt. Å gå var fortsatt ubehagelig. I dag var det stort sett bare ømheten under hælen på venstre fot som var igjen, så jeg valgte å gå på spinning - 4x4 intervall-trening på 45 minutter. Det var noen faretruende tendenser til kramper i høyre leggen under oppvarming, men i løpet av timen fikk jeg tatt meg godt ut, uten noe særlig smerter eller krampetendenser. Jeg merker nå at det var veldig deilig å trene igjen - jeg var i ferd med å bli rastløs i kroppen.

Alt i alt må jeg konstatere at det var få kjipe virkninger av turen på kroppen min, noe jeg også hadde vært redd for. Jeg er helt klart i mye bedre form enn jeg har vært før, siden restitusjonen går så fort. Det eneste jeg er litt bekymra for, er foten min, men jeg regner med at den også gir seg i løpet av noen dager.

Det kan dermed anbefales å gjøre noe sånt som dette, i hvert fall når man har fått gjort unna en del trening og forarbeide :-)

The long and winding road

I vannkanten på Sognsvann, sent lørdag kveld, kom jeg over en iPhone med bilder og lydopptak på. Bildene virker idylliske, men lydopptakene forteller en historie om slit, svette, latter og tårer. Se og lytt på eget ansvar!

Det var tydeligvis fem mennesker og to hunder med på denne turen. Ut fra informasjonen i opptakene tror jeg vi fra venstre mot høyre har Christer, Guri, Margrethe og Linda, med Odin og Vesla foran. Kenneth tar antakeligvis bildet. 

Dette virker som et representativt bilde for turen - hunden Vesla foran resten av gruppa. 

Dette ser ut som det kan være Kenneth, som manglet på bildet over.

Smil og latter - som skulle vendes til tårer og tenners gnissel etter hvert.

Dette er Christer, mannen som lokket de andre, naive stakkarene ut i skogen. 

Hunden Odin ser ut til å ha holdt seg svært tett opp til  Guri til tider.

En tilsynelatende idyllisk pause.

Antakeligvis samme pausen.

Allerede her, tidlig på turen, ser vi deltakernes behov for å sitte.

Det kan se ut som forvirring slo inn i gruppa lenge før de var halvveis.

Dette bildet demonstrerer med all ønsket tydelighet hvordan turgåerne utfordret den mektige naturen.

Det er tydelig at varmen her slår inn - de rette ryggene og åpne holdningene er erstattet med mer tilbakelent positur, og ryggen til hverandre. Aner vi allerede her kimen til gruppas undergang?

Et forvarsel? Var det bare hundene som kom seg videre, i denne utfordringen mellom mennesker og dyr?

Det ser ut som hundene fikk viljen sin og ble badet.

Forførende pittoreske elementer av Nordmarka.

Lengselsfulle blikk mot det kjølige vannet.

Hund og eier, vil vi anta.

Kun kulturlandskapet og en rest av menneskelighet igjen.

Vi kan bare lure på hva som skjuler seg bak dette betenkte uttrykket.

...og på hvilke tanker om framtida som gjorde seg gjeldende her.

Veien framover må ha ligget der som dette hele tiden for turgåerne.

Observer det desperate, nærmest psykotiske smilet hos en som snart har mistet alt håp.

Rødmalte stuer i skogkanten - som tatt ut av en norsk grøsserfilm.

Gruppa var her åpenbart i ferd med å oppløses, og noen måtte kanskje forlate de andre på veien.

Dagslyset er i ferd med å svinne hen.

Bare denne mannen ser ut til å ha noe energi på lager, men selv han lunter av gårde.

Den illevarslende solnedgangen.

Forvirret, eller bare tatt i et uheldig øyeblikk? Vi kan ikke vite om hun forstod at det var et gjerde foran seg.

Igjen; det forførende vannet. Var det her gruppa møtte sitt endelikt?

Tapre var de - åpenbart med tro på at de ville komme i mål.

Gruppemedlemmene ser ut til å ha frastøtt hverandre i kveldinga her.

Vi kan bare lure på om det er overnaturlige krefter i sving, som mørklegger kameraet slik.

Et forvarsel? At et av gruppemedlemmene dekkes i mørke?

Fotografen er her åpenbart ute av stand til å komponere bildene han eller hun tar.

Forsyningene minker tydeligvis på dette tidspunktet.

Vi vet altså at de var såpass nære Oslo som dette. 

Det siste bildet på kameraet - tatt i hastighet forbi noen dyr - kanskje hester. Kanskje demoner. 

Bildene er lagt ut i kronologisk rekkefølge. De kan åpenbart fortolkes som vitnesbyrd om en anstrengende, men trivelig tur. Men like fullt kan de bære budskap om noe mørkere. La oss lytte til diktafonen.