Litt opp

Mandag er som kjent veiedag, og i dag var jeg optimist. Jeg gikk jo tross alt 3,8 mil på lørdag, og i går (jeg juksa), veide jeg mindre enn forrige mandag.

Dessverre var ikke vekta enig, og jeg endte på 129 kg - opp 0,3 fra forrige uke. Det er ikke så galt, med tanke på at jeg gikk ned rundt 1,5 kg uka før det. Sånn er det - det er litt berg- og dalbane.

En fyldig tur-rapport kommer i kveld!

Nordmarka på langs: Mission accomplished!

Vi har klart det! Vi gjennomførte 38 km til fots på 12 timer og et kvarter, hvorav ca 2 timer pause. Nå skal jeg hvile, og så kommer mer om dette siden :-)

Døden

I dag skal jeg i begravelsen til Håvard Vederhus, leder i Oslo AUF, tidligere leder i Elevorganisasjonen og medlem av Velferdstingets arbeidsutvalg ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus. Han var et stort politisk talent og en karismatisk og herlig fyr, og ble bare 21 år på grunn av det som skjedde på Utøya. Det er forferdelig trist, og får meg til å tenke.

I kjølvannet av det som skjedde på Utøya så har jeg nemlig gjort meg noen refleksjoner rundt døden. Selv om tristheten for de døde er sterkt tilstede, så tenker jeg kanskje enda mer på de som overlevde. For hva slags møte med død er det ikke de har måttet gjennomleve?

Etter som jeg har blitt eldre, så har døden kommet nærmere. Ikke i den forstand at det blir færre dager igjen av livet, men på den måten at jeg har fått oppleve døden på nært hold. Når man er liten, så dør kanskje oldeforeldre og av og til besteforeldre, og det er trist. Men bortsett fra at noen som var der, ikke er der lengre, så er døden fortsatt noe fjernt. Tiden bringer døden nærmere ved at sjansen for at noen nær deg går bort øker. Og etter hvert så er du den som er der når det skjer, og til slutt er det du som må ta ansvar.

I voksen alder har jeg hovedsakelig mistet noen i familien som har stått meg nært. Farmor gikk bort da jeg var i begynnelsen av 20-åra, så mista jeg faren min i 2007, og morfaren min i 2009. Alle sammen var viktige personer for meg i oppveksten. Men særlig med faren min og morfaren min sto jeg veldig tett oppi selve dødsprosessen. Jeg satt hos faren min da han døde, og jeg besøkte morfaren min hyppig den siste tida. Jeg holdt minnetaler i begge bisettelsene.

Å være så nær innpå døden gjør noe med deg. Døden var noe fjernere og mer truende da jeg vokste opp, mens nå er det noe som hovedsakelig er trist og tilstede. Jeg har forsonet meg med at vi alle må dø en dag, og det gjør livet så mye rikere å leve. Jeg kan ikke styre døden, så i stedet for å frykte den så må jeg bare leve livet så godt som jeg kan. Dette prosjektet er en del av det: Jeg jobber ikke med å utsette døden, men med å få et (enda) rikere liv. Jeg tror også jeg har blitt flinkere også til å ta meg av menneskene rundt meg og vise at jeg bryr meg, fordi jeg vet at en dag kan det være for seint. Å legge roser ved en kiste hjelper ikke den som er død - bare deg selv og de pårørende (og det kan være verdifullt nok i seg selv).

Samtidig har Utøya-tragedien også gitt meg et sjokk. Det er første gang jeg kjenner noen som har dødd plutselig på den måten, og det er utrolig meningsløst. Når noen som er gammel dør av sykdom, så er det kanskje noe fint i at de får slippe til slutt, uansett hvor trist det er å ta farvel. Men når noen som er ung dør, spesielt fordi noen har villet at de skulle dø, da er det tungt. Og hvor absurd blir ikke lidelsen de gjenværende må gå gjennom, som har sett sine venner dø på denne måten, og som i tillegg kanskje føler seg tynget av skyld fordi det ikke var de selv som døde i stedet? Det er én ting å oppleve døden ved sykesenga, og se noen få fred; det er en helt annen ting å oppleve det vi har fått i mediereferatene fra skytinga.

Jeg tror jeg skal gi noen gode klemmer i dag.

Støl som h****te

Dette er altså høyrebeinet mitt. En del av det, i det minste.

Jeg tror aldri jeg har vært så støl i mitt liv som jeg er etter mandagens treningsøkt. Jeg kjente meg bare veldig sliten mandag kveld, men i går var det ille. Jeg gikk fra Ullevål til Storgata, og et par ganger underveis sviktet høyrebeinet mitt litt. Særlig lårmusklene (på alle kanter) var håpløse. I dag er det nesten verre. Jeg har kjempevondt, men jeg merker at jeg til gjengjeld har mer kontroll over musklene enn i går, selv om jeg sliter med å sette meg, reise meg, gå trapper og generelt bevege meg.

Siden jeg skal gå kjempelangt på lørdag, så har jeg konkludert med at jeg må droppe dagens normale trening, og heller ta en rolig gåtur til Majorstua etter jobb. Jeg tror det er greit å være i bevegelse, siden jeg ikke tror jeg har pådratt meg noen skade som skulle tilsi noe annet. Men jeg håper at jeg snart får den normale kroppen min tilbake :-)

Ut på tur!

Som før nevnt, så har jeg valgt å ta i mot sommerutfordringene jeg fikk, og hovedutfordringen er Nordmarka på langs.

Turen ble utsatt på grunn av terrorangrepene på Utøya og i Oslo, men nå har jeg bestemt ny tid.

Datoen blir nå på lørdag, dvs. 6. august.

Vi tar det første mulige toget til Harestua, som går 0914 fra Grefsen stasjon, og er framme på Harestua 0951. Dette koster 76,-.

Fra Harestua går vi til Stryken, og følger deretter Skiforeningens sykkelturforslag Stryken-Sognsvann, som er ca 34,9 km - inkludert en avstikker til Kikutstua (åpen 11-17). Vi satser på å gå innom Bjørnholt (åpen 10-18) og (hvis vi rekker fram i tide, men de har i hvert fall utendørs vannkran) Ullevålseter (åpen 10-17) for å bunkre opp vann og spise litt.

Dette blir en krevende tur, og det er meldt lett regn og ganske mildt vær. Turen går på skogsbilvei. Det er nok smart å ha på gnagsårplaster fra før, ta med skoskift og sokkeskift (og kanskje også undertøysskift), samt regntøy, mat og drikke. Selv om vi får stoppa innom to-tre markastuer så er det nødvendig å få i seg nok energi på turen, og vi kommer ikke til Kikut før halvveis.

Denne turen vil jeg ikke gå aleine, så jeg setter pris på alle som har lyst til å være med! Send meg en mail på christer.gulbrandsen@gmail.com, og sørg for å ha med telefonnummeret ditt der, så går vi sammen!

Kort hukommelse

Jeg er overbevist om at kroppen min har kort hukommelse. På grunn av terrorangrepene ble jeg satt ut og trente ikke styrke på to uker. Det fikk jeg betale for i dag. Det ble en tøff økt. Jeg klarte å gjennomføre, men var gjennomsliten i kroppen da jeg var ferdig. Moralen er at det ikke lønner seg å ta to ukers pause. Selv om jeg har svømt 2000 meter en gang i uka og gått litt i skogen, så har jeg tydeligvis ikke trent de samme muskelgruppene. Men det var herlig å gjennomføre! Det blir ikke to uker til neste gang!

Utrolig deilig!

Endelig, endelig, endelig! Jeg har brutt gjennom en vektbarriere som har ligget der foran meg i én hel måned nå. Den psykologiske effekten av å stange mot 130 kilos-merket så lenge skal ikke undervurderes. Samtidig vet jeg at grunnen til at vekta mi ikke har krøpet nedover har vært at jeg har slappa av og kost meg i ferien. Jeg skal egentlig være fornøyd med at jeg klarte å holde vekta. Men nå har jeg altså klart det likevel: Jeg har brutt gjennom!

Det er noe eget med å bryte gjennom sånne grenser. Selv om titalls-systemet kan beskrives som tilfeldig og basert på hvor mange fingre vi har, så er runde tall spesielle for oss. Men det er ikke den eneste grensa jeg har brutt! Som du kan se av bildet, så var dagens vekt 128,7 kilo. Det er 0,7 kilo under det som var målet mitt til 15. august, 129,4 kilo. Jeg har med andre ord også klart å oppfylle 3-månedersmålet mitt - og det to uker før tida!

Jeg trodde også at jeg kom til å krysse en BMI-grense, men må ha regna feil. BMI-en min er nå 40,2, så forhåpentligvis kan jeg om ikke så lenge rapportere at også den grensa er tilbakelagt. Til gjengjeld ligger jeg nå akkurat på en fjerde grense: Midjemålet mitt i dag var på 140 cm. Det er også et "magisk" tall, og 12 cm under der jeg starta i mars.

Jeg føler meg rett og slett superduper nå, og i natt drømte jeg til og med at jeg jogga! Det blir nok en stund til du ser meg joggende (jeg tar ikke sjansen på at knærne mine liker det helt ennå), men du skal ikke se bort fra at det kan skje.

Jeg sitter nå og spiser opp frokosten min før jeg skal kaste meg på t-banen og komme meg på jobb. Ferien er over, og etter en pause fra styrketreninga på to uker, skal jeg nå ta for meg den igjen. Jeg har både gruet og gledet meg til å komme i gang igjen, men med denne vektinspirasjonen i bakhodet, så tror jeg dette blir en ganske god uke!

Følg med - i morgen avslører jeg når jeg går Nordmarka på langs, og du kan få bli med på turen!