Ok, jeg innser at jeg ikke kommer til å komme opp på samme bloggefrekvens som jeg hadde før. Men jeg skal i hvert fall klare å komme med noen statusoppdateringer til venner og familie som lurer på hvordan det går med (u)jevne mellomrom!
Siden sist (det er nesten en måned), så har vekta gått litt opp. Jeg har veid meg to ganger, sist i dag, siden 19. oktober, og veide 144,2 kg begge gangene. Jeg er nå 0,3 kg over der jeg startet med Slankekorpset. Det er ikke så bra, men som jeg skrev sist, så er det nå fysisk form som har førsteprioriteten, ikke vekta. Og der har jeg gode nyheter!
Jeg har nå trent 7 ganger på Elixia siden 19. oktober. Bortsett fra den første gangen, som var en kort langkjøringsøkt, så har jeg trent 4x4 hver gang siden. Jeg ble litt inspirert av en venn som kom på facebook-chat og nevnte forskningen på 4x4-effektene, så jeg tenkte det var verdt et forsøk. Jeg kjører så hardt jeg makter, og siste uke klarte jeg 3 ganger på en uke. Jeg skal trene i dag igjen!
Det er en ren kortsiktig og billig motivasjon, men jeg registrerer treningene på Elixia sin Facebook-app - 20 ganger på 60 dager. Jeg har ikke helt skrudd den på riktig, så jeg plager noen av mine venner med lenker til Elixia i feeden, men har ikke helt funnet ut hvordan jeg skrur den av ennå. Så inntil videre må jeg bare beklage - forsøk å overse det der!
Så - det går rette veien! Jeg merker jeg er mykere og har bedre kondisjon, og ikke minst at nakke og skuldre oppfører seg mye hyggeligere mot meg. Det er noen gode første skritt på veien mot bedre helse igjen!
mandag 11. november 2013
lørdag 19. oktober 2013
5 måneder senere... Følelsen av nederlag
Siste innlegg publisert på denne bloggen var 21. mai. Siden har jeg bare gått opp mer, og nå turte jeg endelig å veie meg igjen. 142,4 kg viste vekta. Det var mindre enn jeg fryktet, men nesten alt jeg vant gjennom beinhard jobbing i halvannet år er tapt. Det er en kjip følelse, og det kjipeste er kanskje følelsen av avmakt.
Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?
Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.
Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.
En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning
Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.
Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.
Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.
Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.
Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!
Det er ikke som det ikke kunne vært unngått. Jeg kunne vært enda flinkere og enda bedre. I teorien er det enkelt å gå ned i vekt. Hvis Trening+Annen forbrenning > Det jeg putter i meg, så går jeg ned i vekt. Altså er det bare å passe på to ting: Daglig fysisk aktivitet og kaloristyring. Ganske greit, ikke sant?
Dette er også den holdningen jeg møter hos enkelte. For eksempel var jeg på en ellers ganske hyggelig reunion med ungdomsskoleklassen min i høst, men det var noen få av de som var der som var mer opptatt av min vekt enn jeg var. Når du har en egenopplevelse av at du egentlig har fått til mye bra og viktig i livet ditt, så er det lite trivelig med folk som først og fremst er opptatt av det ytre, og som i tillegg åpenbart har mestret dette med kropp og trening godt og mener det bør være lett for andre.
Det å gå ned i vekt er heller ikke umulig, og jeg har klart det før. Men det krever et ekstremt sterkt fokus, fordi både kropp og sinn er giret inn på en annen virkelighet, og vil trekke deg i feil retning hele tida. Det siste året har jeg hatt store endringer i livssituasjonen min. Fra å nesten bare kunne tenke på meg selv i hverdagen har jeg fått familie, og fra å nesten bare kunne tenke på meg selv på jobb, har jeg blitt leder med ansvar for tjenester til mange mennesker og for ledere med mange ansatte. Jeg kan ikke lenger sette meg selv først i ett og alt. I tillegg har jeg gått fra nesten normale arbeidsuker til 45-50 timers uker, med nesten ti timer reisevei til jobb i tillegg. Da må tidsbudsjettet styres på helt andre måter enn før.
En normal uke har 168 timer. Da har jeg omtrent følgende tidsbudsjett:
60 timer til jobb
56 timer til søvn
Det gir en rest på 52 timer, eller nesten 7,5 time per dag til andre gjøremål. Hadde disse vært spredd jevnt utover, hadde det ikke vært så vanskelig, men 32 av disse timene ligger på lørdag og søndag. De resterende 20 timene skal fordeles på 5 dager, så da er det 4 timer igjen til:
Mat
Butikk
Personlig stell
Trening
Familietid
Avslapning
Når vi samtidig vet at det å for eksempel holde høy konsentrasjon over tid gjør det vanskeligere å ha god selvkontroll, så sier det seg selv at det krever mye innsats å holde koken gjennom uka, og hverdagene er tross alt viktigst.
Min utfordring er at mine treningsvaner tidligere har vært veldig tidkrevende. Jeg trenger å vri fokus fra "skippertakstrening" tre ganger i uka, til hverdagsaktivitet. Men hverdagsaktiviteten er lett å glemme, fordi mange små vaner må endres på; og det er tross alt lettere å ha klare, skarpe brudd, i hvert fall hvis man i tillegg har tendenser til å være litt avhengighetsstyrt.
Avmaktsfølelsen kommer altså av at jeg opplever å ha mistet en del av den kontrollen over eget liv som jeg hadde vunnet tidligere. Jeg kjenner at jeg ofte ikke klarer å mobilisere viljestyrken til å ta det rette valget. Jeg lar lysten vinne over fornuften i forhold til både trening og kosthold, eller (u)vanen vinne over det som egentlig kjennes godt på lang sikt.
Dette var mer et hjertesukk, et forsvar og en forklaring på hvorfor det har gått som det har gått. Og som jeg alltid har gjort, så klarer jeg stå for nok av fordømmelsen og oppgittheten selv. Jeg trenger ikke de skjeve blikkene eller den velmenende strømmen av quick fixes som noen personer kan komme med. Jeg har ikke lyst til å oppleve at jeg igjen ikke får igjen klær jeg liker, at magen plutselig er i veien igjen for enkle hverdagsgjøremål, eller at jeg blir mer sliten enn før, så jeg trenger ikke bli fortalt at det er best å gå ned i vekt. Det er nok av mennesker som tror du er dum eller svak fordi du er feit, men jeg har liten respekt for den holdningen.
Men hjertesukk holder ikke. Det hjelper lite på vekta å velte seg i selvmedlidenhet. Noe må gjøres, og jeg vil prøve med å bli litt fysisk aktiv igjen, fordi det hjelper sånn på så mye annet. Så i dag skal jeg en tur på Elixia og sette meg på sykkelen. Belønningen er badstu etterpå, og følelsen av å ha gjort noe godt i dag! Så får vi se om ikke jeg klarer å krabbe meg opp i knestående igjen snart!
tirsdag 21. mai 2013
Tidsklemma og ferietid
Jeg var håpefull før jeg gikk på vekta i dag. Jeg trodde nemlig jeg hadde hatt grei kontroll, selv om jeg ikke telte kalorier. Slik gikk det ikke. Vekta viste 135,6 kg i dag, som er opp ca 1 kg fra forrige uke. Det demonstrerer for meg at det bare er en systematisk tilnærming som funker - vi har lett for å lure oss selv. Men en slik systematisk tilnærming kan være krevende i en hektisk hverdag, særlig når det er krevende dager på jobben. Selvkontroll er etter alt å dømme en begrenset (men fornybar) ressurs, og når du skal løse litt større utfordringer på jobb enn du er vant med, samtidig som du har et hjem å holde i orden og må få hverdagen og 17. mai til å gå opp med samboer og barn, så er det ekstra utfordrende å disponere selvkontrollen rett. Jobben er gøy, og familielivet er et sant eventyr. Samtidig betyr det at andre mennesker er avhengig av deg, og for meg betyr det at jeg må legge om rutinene mine. Da må jeg finne opp nye måter å forenkle hverdagen på som gjør det lettere å holde et fornuftig vektregime.
Men dette er bare halve historien. Denne uka her har jo ikke bare vært hektisk, den har også vært veldig sløv. Med en gang pinsen kom så var det naturlig å gire om og la livet trille av gårde i fri. Og da er det i hvert fall ingenting som føles bedre enn å bare ta ting som det kommer og ikke planlegge. Men slanking krever planlegging - konstant, allestedsnærværende planlegging.
Dette er en ond planleggingssirkel, som bare fostrer evig dårlig samvittighet. Jeg tror løsningen ikke er å tvinge meg selv til å gjøre alt slik som jeg gjorde det før, men å utfordre meg selv til å finne nye løsninger, nye smarte triks og rutiner som forenkler hverdagen. Jeg har vært litt lat, og har trodd at alt kunne gjøres som før. Det kan det ikke. Jeg har ikke tenkt ferdig, men jeg tror forsommeren og sommeren skal brukes til å fostre et nytt dagliglivs slankerutiner, sammen med samboeren min. Det tror jeg blir en artig og koselig utfordring å ta!
Men dette er bare halve historien. Denne uka her har jo ikke bare vært hektisk, den har også vært veldig sløv. Med en gang pinsen kom så var det naturlig å gire om og la livet trille av gårde i fri. Og da er det i hvert fall ingenting som føles bedre enn å bare ta ting som det kommer og ikke planlegge. Men slanking krever planlegging - konstant, allestedsnærværende planlegging.
Dette er en ond planleggingssirkel, som bare fostrer evig dårlig samvittighet. Jeg tror løsningen ikke er å tvinge meg selv til å gjøre alt slik som jeg gjorde det før, men å utfordre meg selv til å finne nye løsninger, nye smarte triks og rutiner som forenkler hverdagen. Jeg har vært litt lat, og har trodd at alt kunne gjøres som før. Det kan det ikke. Jeg har ikke tenkt ferdig, men jeg tror forsommeren og sommeren skal brukes til å fostre et nytt dagliglivs slankerutiner, sammen med samboeren min. Det tror jeg blir en artig og koselig utfordring å ta!
mandag 13. mai 2013
Litt framgang igjen!
Forrige uke: 135,6. Denne uka: 134,5! Det er framgang. Nå er nok mesteparten av dette litt "kunstig", siden jeg hadde spist og drukket mer i dagene før forrige veiing, men det er likevel på rett kurs igjen. Nøkkelen er nok mest at jeg har vært i mer fysisk aktivitet. Det betaler seg, med andre ord, selv om jeg ikke har vært like nøye med å telle kalorier denne uka heller.
fredag 10. mai 2013
En uke på kanten av stupet
De siste 7 dagene har jeg levd på kanten av stupet i forhold til vekt og kaloritelling igjen. Sist fredag hadde vi venner på en 4-retters middag som var helt fabelaktig, og på lørdagen gikk vi ut. Da mandagen kom, viste vekta 135,6 kg, mens livvidden sto stabil på 143 cm. Mye kveldsjobbing har bidratt til at jeg ikke har trent noe siden onsdag i forrige uke. Det er med andre ord på tide å bli flink igjen, før de dårlige vanene får satt seg!
Nå teller jeg kaloriene i frokosten min, og etter jobb i dag skal jeg trene igjen. Jeg merker at jeg primært kjemper mot vektoppgang nå, og at jeg ikke ennå har kommet dit at jeg klarer å gå ned i vekt. Jeg håper jeg klarer å snu det etter hvert, men jeg vet av erfaring at sommeren kan bli krevende. På den annen side - sommeren gir også mer naturlig aktivitet, som i hvert fall kan bidra til å holde vekta i sjakk.
Nå teller jeg kaloriene i frokosten min, og etter jobb i dag skal jeg trene igjen. Jeg merker at jeg primært kjemper mot vektoppgang nå, og at jeg ikke ennå har kommet dit at jeg klarer å gå ned i vekt. Jeg håper jeg klarer å snu det etter hvert, men jeg vet av erfaring at sommeren kan bli krevende. På den annen side - sommeren gir også mer naturlig aktivitet, som i hvert fall kan bidra til å holde vekta i sjakk.
mandag 29. april 2013
På det jevne igjen
Jeg har hatt en litt for god helg, og det merkes på vekta. 133,8, opp 0,3 kg. Jeg har svingt opp og ned rundt 133,5 kg nå den siste måneden. Jeg er i og for seg ikke så misfornøyd, fordi jeg har klart å komme inn i gode treningsrutiner. Samtidig bør jeg nå etter hvert klare å ta meg i nakkeskinnet og begynne nedgangen. Jeg vil tross alt ned tjue kilo på et eller annet tidspunkt, og da må jeg komme i gang.
Det er rett og slett litt latskap, må jeg innrømme. Det er et ork og litt i veien for mye god sosial samhandling å drive å taste inn kalorier hele tida. Samtidig vet jeg at det er den eneste veien til Rom for meg nå - å holde igjen når sultfølelsen tar overhånd.
Denne gangen har jeg i hvert fall ikke gitt opp, selv om det er fristende, og det er jeg fornøyd med!
Det er rett og slett litt latskap, må jeg innrømme. Det er et ork og litt i veien for mye god sosial samhandling å drive å taste inn kalorier hele tida. Samtidig vet jeg at det er den eneste veien til Rom for meg nå - å holde igjen når sultfølelsen tar overhånd.
Denne gangen har jeg i hvert fall ikke gitt opp, selv om det er fristende, og det er jeg fornøyd med!
mandag 22. april 2013
Ørlite framgang!
133,5 viste vekta i dag. Det er 0,1 kg mindre enn forrige uke, og jeg klamrer meg til optimismen! Jeg burde gått ned mer, men jeg har i det minste klart å stanse vektoppgangen for denne gang. Jeg vet jo godt hvorfor det ikke har gått bedre; selv om jeg trener regelmessig nå, så har jeg ikke helt klart å stoppe med å kose meg i helgene. Men kosen er mer fornuftig, og det skjer i mye mindre grad at jeg spiser meg stappmett eller spiser snop. Jeg har altså fått et mer avslappa forhold til mat igjen, og det er bra.
Abonner på:
Innlegg (Atom)