Nytelsesavvik

I åtte uker klarte jeg å holde meg unna alle fristelser. Men nå, i det uke 9 begynner, må jeg innrømme at helga brakte en stor sprekk. Det var helgesamling på Vettre hotell i Asker for Oslo SVs kandidater til valget i høst, og jeg var på forhånd klar over at dette kom til å bli vanskelig. Med null oversikt over kalorier var det klin umulig å beholde kontrollen.

Jeg tror jeg stort sett klarte å holde meg i skinnet når det gjelder maten. Det er lunsjen som var den store utfordringen, og i store trekk klarte jeg nok å unngå å sprekke for mye på mat. Alkohol var det verre med. Når mye hyggelige mennesker er samlet på ett sted, blir det fort sånn at du gir litt blaffen i å være så fordømt streng med deg selv. Så jeg drakk nok mye mer enn jeg burde, rent kalorimessig. Jeg drakk akkurat passe i forhold til å ha det hyggelig og ikke bli for sliten. 

For sikkerhets skyld avrundet jeg også søndagen med møte og dugnad i forhold til den laiven jeg skal på i løpet av denne uka. Vi endte til slutt opp på et tak med "spritzer" - hvitvin og farris. 

Jeg var altså ganske spent da jeg gikk opp på vekta i dag. Før denne bonanzahelga begynte, lå jeg an til å ha gått ned en hel del. Vekta i dag viste at jeg ikke hadde gått ned like mye som jeg lå an til - jeg vil tro at helga la til en halvkilo vekt. Men jeg endte likevel på 136,3, noe som er en klar nedgang fra 137 i forrige uke. I tillegg var det tid for registrering av midjemål, og jeg endte på 145 cm - 5 cm ned fra start. 

Så alt i alt har det gått ganske bra - jeg er mer bekymra for 4 dager med laiv nå fra torsdag til søndag...

To bil or not to bil

Jeg er glad i bilen min, og jeg liker å se Top Gear på TV. Jeg innrømmer at følelsen av å suse av gårde langs landeveien i min slitne Saab 9-3 1998 modell er ganske deilig, og at jeg liker å skru på setevarmen om vinteren.  Det er mulig disse utsagnene får deg til å stusse, siden jeg også er ihuga SV-er. Men jeg har ikke tenkt å snakke varmt om å gjøre livet lettere for bilistene. Derimot har jeg tenkt å dele litt innsikt i hva som har skjedd med mine transportvaner de siste to månedene.

Jeg har tatt bilen til jobb relativt ofte. Det har hatt sammenheng med mitt gode sovehjerte - med bilen så har jeg kunnet sove lenger om morgenen. Dessuten er det raskt og behagelig. Men i de siste to månedene, særlig, har jeg prioritert annerledes. Selv om forskjellen i fysisk aktivitet ikke er så forferdelig stor, så bestemte jeg meg for to ting ganske tidlig: Alltid å ta t-banen, og alltid å ta trappa i stedet for heisen - hvis ikke det var veldig gode grunner til å gjøre noe annet. I stor grad har jeg klart å følge dette forsettet siden.

I går måtte jeg imidlertid bruke bilen til jobb, på grunn av noen ærender jeg måtte gjøre i løpet av ettermiddagen/kvelden. Og jeg oppdaga at det faktisk var ganske frustrerende! Plutselig var jeg bundet som via en navlestreng til et stort, bensindunstende eksosdrog, som jeg ikke bare kunne forlate. Jeg måtte drikke brus når jeg møtte andre, og jeg fikk ikke den roen og freden over meg som jeg får når jeg kan lese en bok på t-banen. For ikke å snakke om at jeg merket at det var skikkelig, skikkelig slapt å kjøre bil. Rett og slett måtte jeg innse at det er vanvittig mye deiligere å reise kollektivt - stort sett, og ikke bare i teorien.

Christer anmelder Studentidretten: Nydalen Athletica og spinning

På grunn av hvordan spinningtimene til Studentidretten var organisert, dro jeg i dag til Nydalen Athletica - Studentidrettens senter på BI for en sykkel 4x4 time. 45 minutter med beinhard intervalltrening. Jeg ventet meg pappagutter i skrikende skjorter og jenter med brunkrem og perleøredobber. Riktignok var det noen skrikende skjorter ute og gikk, men BI-faktoren var faktisk lavere enn forventet. Siden jeg neppe kommer til å oppsøke Nydalen Athletica for styrketrening, så omfatter denne anmeldelsen også øvrige fasiliteter, ikke bare spinning.

De glade resepsjonistene på Nydalen Athletica!

Bra greier:

+ Nytt senter som også så sånn ut. 

+ Helt klart definert uteskosone - grensa gikk etter resepsjonen. Litt barnehagefølelse av alle skoene midt på et gulv, men det gir bare nostalgibonus. 

+ Hyggelige resepsjonister som villig forklarte hvor sykkelsal og garderober lå, og i tillegg var villige til å få bildet sitt på bloggen min!

+ Fabelaktig instruktør som ga en helt nydelig dimensjonert spinning-time, med musikk som virkelig var intuitiv å følge. 

+ Stort sett veldig rent og pent. 

+ Utsikt fra spinningsalen før timen - riktig nok til en parkeringsplass, men definitivt bra. 

+ Kiosk i nærheten.

+ Ryggstøtter og solide trebenker i badstua. Vannbøtte med trehåndtak hadde de til og med!

+ Mulig å regulere temperaturen på en av dusjene i garderoben.

+ Toalettet var konstruert av noen som faktisk hadde forestilt seg at det også skulle brukes (i motsetning på de andre sentrene).

Mindre bra greier:

- Vanskelig å finne fram. Du måtte ut av BI og så inn igjen, eller gjennom sportsbutikken. Jeg fant heldigvis to høflige karer som viste meg veien. 

- Manglende skilting inne på senteret gjorde at jeg hadde måttet lete etter hvor jeg skulle hvis jeg ikke hadde spurt i resepsjonen.

- Syklene var noe eldre enn på de andre sentrene. 

- Brannalarmen gikk mens jeg satt på do og var kontemplativ. Dårlig timing!

- Garderobeskapene var møkkete, siden ingen tok oppfordringen om å sette skoene i plastposer - noe skilting overalt oppfordret til.

- Manglende lesestoff i badstua - på Domus Athletica finner du alltid i det minste et fillete nummer av Aftenposten som noen har lagt igjen. 

Konklusjon:

Et absolutt bra senter, som gir et fresht og positivt inntrykk. Neppe noe jeg kommer til å bruke for annet enn tilfeldige spinningtimer, siden jeg jobber ved siden av Domus Athletica, men hadde jeg jobba på BI hadde jeg vært strålende fornøyd!

Vær varsom

Nettavisen kan i dag viderebringe en historie fra Daily Mail, om Malissa (21), som er i ferd med å dø av anoreksi. En tragisk historie i seg selv, men det som er spesielt med Malissas historie er at hun en gang var Storbritannias "feiteste tenåring". Da hun var 16, veide hun 216 kilo, og fikk en såkalt "gastric bypass"-operasjon for å minske matinntaket og redde livet. Nå veier hun 50 kilo - 38 kilo pluss 12 kilo overflødig hud. Hun sliter med å få i seg nok mat.

I Daily Mails sak, siteres en klinisk psykolog, Funke Baffour: "There would have been psychological reasons for Malissa's obesity that a gastric band would not have dealt with. (...) It is not surprising she has swapped one emotional relationship with food for another. (...) Perhaps, subconsciously, Malissa is so afraid of becoming obese again, she is stopping herself from eating."

Jeg tror ikke Malissas historie er unik, og jeg tror heller ikke at det er nødvendig med en slankeoperasjon for å pådra seg anoreksia. Jeg kjenner andre som har gjort det, og den kampen de må kjempe er utrolig tøff.

Hvorfor blir det sånn? Jeg tror dr. Baffours poeng er viktig: Fedme handler mye om psykologi. Det er et så ekstremt nederlag i dagens samfunn å være tjukk, at du lett kommer inn i en ond sirkel. Når du så skal bryte ut av den sirkelen er det så utrolig viktig å unngå nederlaget at det blir det viktigste i verden. Da er det lett å tippe over.

Det er viktige helsemessige konsekvenser av å være for tung. Du har økt risiko for hjerteinfarkt, kreft og belastningsskader. Selv har jeg relativt god helse, rent indremedisinsk, men jeg har merket det på rygg, knær og ankler at jeg har vært for tung. Disse grunnene gjør at jeg velger å prøve å gå ned i vekt. Men i vårt samfunn - og i andre samfunn hvor litt ekstra før var sett på som vakkert - blir du i stadig økende grad sett på som stygg, dum, lat og lignende når du er tjukk. Jeg tror det er med på å øke risikoen for at vi får flere historier som Malissas i framtida. Så tenk litt over hvilke fordommer du selv er med på å spre.

De (farlige) gode vanene

Etter nesten to måneder har jeg nå lagt meg til en del vaner. Jeg registrerer regelmessig hva jeg spiser, og gjør kaloriberegninger i hodet raskere enn du kan si "gulrot". Jeg trener ordentlig to til tre ganger i uka, og er i fysisk aktivitet tre til to ganger til i uka. Sulten gnager sjelden, og jeg har det jevnt over ganske bra. Folk begynner å se resultatene, og jeg kan se dem på vekta (selv om det står litt stille akkurat nå). Det er rett og slett en farlig situasjon.

Skvatt du litt nå? Dette kan jo bare være bra, ikke sant? Det er jo ikke noe farlig med å ha fått gode vaner? Jo, jeg merker rett og slett et par ting som krever ekstra tankevirksomhet for min egen del. For det første gjør vaner at du etter hvert slutter å tenke veldig aktivt over ting. Mye har blitt rutine - de vanskelige valgene har blitt standard operating procedure. Hva jeg skal ha på brødskiva, hvor mye jeg skal spise til lunsj, hva mellommåltidet skal være, hvor og når jeg skal trene og hva jeg skal ha på meg - alt dette går i stor grad av seg selv. Men når du slutter å tenke gjennom ting, så kan du også plutselig glemme ting. Det er lett å tro at det har blitt en inngrodd vane, men realiteten er at jeg bare har slanka meg i to måneder. Det er ikke nok til å trumfe over tredve års uvaner.

For det andre gjør følelsen av å være så flink at fristelsen til å unne seg noe ekstra er snublende nær. Det skader jo ikke med én utskeielse, ikke sant? Og det er jo noe folk ofte sier også: "Du som er så flink, det gjør ikke noe om du tar én bit ekstra akkurat i dag, ikke sant?" Men, skuffende nok, det er sånn forfallet begynner. Du tror det går greit å slurve litt en dag, og så har du glemt et par dager senere at du slurva. Og så slurver du igjen, for du er så fabelaktig slank!

Foreløpig har jeg unngått disse fellene i praksis, men tanken har slått meg et par ganger hvor jeg har vært i en uoversiktlig matsituasjon, at det jo ikke er så farlig når jeg ellers har stålkontroll. Så det teller like mye i dag som for to måneder siden: Kampen har bare såvidt begynt!

Oppsiktsvekkende komplimenter

Vi befinner oss nå i uke 8 av mitt store slankeprosjekt. Jeg har gått ned ca 7 kg, og vanene begynner å komme. Det har jeg tenkt å skrive mer om i morgen.

Jeg merker noen små forandringer. Buksa sitter løsere, skjorteknapper buler ikke like mye, og jeg har mer energi. Men jeg føler ikke - heller ikke når jeg ser i speilet - at forandringene har vært enorme.

Da er det desto mer oppsiktsvekkende - og hyggelig - når jeg får mye bra komplimenter av folk jeg møter. Ofte også fra uventa hold. Det er mange i det siste som har sagt at jeg ser godt ut, og det er kjempehyggelig.

Jeg mistenker at noe av hemmeligheten ligger i at jeg i påsken tok to oppsiktsvekkende grep til - jeg fikk endelig tid til å gå til frisøren og klippet meg kort, og jeg har grodd litt skjegg (se vedlagte bildebevis fra forrige uke).

Også dette bildet (tatt i en sjarmerende vinkel med litt oppoverbøyd hals) har avstedkommet mye positive tilbakemeldinger.

Mange bekker små gjør en stor å, og til sammen har vel kanskje alle disse små forandringene - ørlite mindre tjukkas, kortere hår og litt skjegg - blitt en stilendring som folk legger merke til. Og det er jo veldig hyggelig - det oppmuntrer til videre innsats å høre at det gir resultater som jeg kanskje ikke ser like godt selv!

Rykk og napp

Jepp, da befant jeg meg atter en gang på det jeg velger å tro er et slags "konsolideringsplatå". Som de fleste nå sikkert har skjønt, er mandag veiedag, og dagens fasit ble 137 kg. Det utgjør en oppgang på 0,2 kg. Men jeg velger foreløpig ikke å bli frustrert. Du husker kanskje at jeg sto stille rundt 140 kg for et par-tre uker siden. Da hadde jeg gått ned veldig fort i ukene før. Det samme tror jeg skjer nå. Kroppen trenger tid til å ta innrette seg på ny vekt etter å ha gått ned rundt 3 kg på to uker. Uansett ligger jeg godt an i forhold til skjema:

Faksimile: VGs vektklubb

Målet er 135 kg 1. juli, og det bør jeg ha gode forutsetninger for å klare. Der jeg ligger nå er omtrent der jeg skal ligge 1. juni.

Jeg vet at helga bringer Oslo SVs kandidatsamling på Vettre hotell i Asker. De pleier å ha god mat, så jeg må virkelig holde meg i skinnet. Det blir den kanskje tøffeste utfordringen hittil.