Fremad!

Jeg forberedte meg på at denne uka måtte jeg skrive nok en trist post om at det ikke hadde gått bra. Jeg gikk ned så mye i forrige uke, at en brems ville være naturlig, og i tillegg har jeg vært litt uvøren med mat, drikke og telling i helga. Vi fikk masse gode epler av naboen, og da lagde Ingrid masse deilig apple crumble.

Stor var derfor overraskelsen da jeg gikk på vekta i dag, og den viste 145,4 kg. Det er nemlig ned 0,5 kg fra forrige uke!

Faksimile: vektklubb.no

Som du kan se av diagrammet over, så har det gått rette veien ganske raskt, og det kjennes deilig! Ingrid mener hun kan se det på meg, og jeg synes jeg ser det selv også. Det gir mer motivasjon til å følge opp tett også framover. Jeg vet at det vil bli tøffere, men samtidig er det ganske fint at det er en viss balanse i det hele: Lett når vekta er som verst, tøft når vekta begynner å bli bra.

Svisj! Nesten 2 kg ned.

Kroppen er en sånn passelig uforutsigbar ting. Etter at jeg i forrige uke gikk opp 0,4 kg, har jeg denne uka gått ned 1,9 kg. I snitt har jeg da gått ned 750 gram i uka de siste to ukene, og det er innafor, syns jeg - selv om det altså har blitt et kraftig rykk nedover denne uka.

Dermed veier jeg i dag 145,9 kg. Jeg har dermed allerede nådd målet jeg planla for månedsskiftet oktober/november - med veldig god margin. Det føles utrolig deilig og motiverende.

Jeg har stort sett vært flink til å passe på den siste uka. Når jeg ikke har kunnet/orket å måle/veie/telle, så har jeg heller prøvd å spise fornuftige mengder. Jeg har ikke klart det hele veien - taco på fredag var en prøvelse. Men stort sett har det gått greit, og nå har jeg fått uttellingen. Jeg hadde ikke klart det uten å ha en fantastisk partner, motivator og kjæreste i Ingrid.

Svimmelheten har også nesten gitt seg. Jeg kjenner bare en liten ørhet når jeg er veldig sliten og stressa, og ikke har spist noe særlig. Til gjengjeld fikk jeg skikkelig vondt i venstrefoten igjen i går etter å ha støvsugd og vaska noen timer på lørdag. Nå er det nesten over, takket være litt medisin, og jeg regner med å kunne gå til toget i morgen som vanlig.

Mitt neste mål er å komme under 141 kg innen 01.12. Med dette utgangspunktet bør det absolutt være mulig! Jeg tror det er viktig å sette seg moderate mål, fordi risikoen for skuffelse da blir mindre. Jeg kan heller la meg positivt overraske!

Motivasjon og statistikk

Denne uka gikk det ikke så bra som jeg hadde håpet - opp 0,4 kg til 147,8 kg fra forrige uke. Ja, jeg har skeia ut litt - jeg drakk totalt 4 øl og ett glass hvitvin i helga, og spiste kanskje litt mer kjøtt på lørdag enn jeg burde. Samtidig har jeg gått til toget flere dager i uka, og totalt hver dag vil jeg normalt få i meg mellom 700 og 1100 kcal mindre enn jeg trenger for å holde vekta stabil. Jeg burde altså bare ha gått ned mindre enn normalt hvis jeg hadde skeia ut litt, så lenge det ikke var mye.

Dette kan være utfordrende for motivasjonen, fordi du må se på hver enkelt dag som et eget prosjekt som må fullføres. Da er det viktig å kunne ha noen ting å se fram til hver uke. Samtidig vet jeg logisk at det kan være gode grunner til at jeg gikk litt opp akkurat denne uka, selv om jeg var flink. Noen mulige forklaringer:

• Det handler om statistikk. Vektmålinger hver uke vil også være utsatt for tilfeldige variasjoner. Det bør være den langsiktige trenden som går nedover. 
• Det handler om hva jeg spiste og drakk kvelden før. I går spiste jeg pizza, og det er ofte mer salt - og binder væske. 
• Det handler om at kroppen kanskje omstiller seg i rykk og napp. Jeg har gått ned nesten 5 kg på fire uker, og da har kroppen kanskje behov for å holde på det verdifulle fettet. 

Heldigvis målte jeg også livvidde denne uka, og den var ned 3 cm siden forrige måling for 4 uker siden!

Full fart og sjøgang

3 uker er tilbakelagt, og det går for full fart nedover. Jeg veier nå 147,4 kg, og har da gått ned 4,8 kg siden starten. 1,4 kg den siste uka. Det er i meste laget, egentlig, men jeg føler ikke at jeg har sultet meg eller overdrevet. Når utgangspunktet er over 150 kg, så er det kanskje heller ikke så rart at det er mye i starten - sånn har det vært hver gang jeg har slanket meg, og så har tempoet gradvis avtatt.

Samtidig har jeg blitt litt eldre, og kroppen har det tungt med å være tung. I uke nr 2 sleit jeg med føttene mine, som ble bra på et blunk med litt medisin. Denne uka har jeg hatt noen svimmelhetsanfall - det har kjentes som skikkelig sjøgang. På fredag hadde jeg et som varte og rakk, så jeg dro på legevakta. De sjekket blodtrykket (fint, selv om det var litt høyt), blodsukker (normalt), og puls. De mistenkte altså ikke noe alvorlig, men hadde en rekke hypoteser om hva det kunne være. Øreinfeksjon, krystallsyke, lavt energinivå pga slanking, stress, m.m. Beskjeden jeg fikk var å ta det med ro, og gå til fastlegen - som jeg alt hadde bestilt time hos.

Etter et døgn mer eller mindre rett ut på sofaen, så var svimmelheten nesten borte. Vi gikk en rolig, fin tur her i går og så på kunstutstilling på hver side av elva. Kjente noe innimellom, men ellers var det helt fint.

Jeg er glad for at jeg tar det ganske med ro og trapper opp fysisk aktivitet litt gradvis. En halvtimes halvrask gange om dagen 3-4 dager i uka mener jeg bør gå helt fint, så det kommer jeg til å fortsette med, men jeg passer på å lytte til beina og føttene mine. Heldigvis blir det lettere for hver uke som går, siden musklene og leddene mine etter hvert venner seg til det og belastningen blir mindre og mindre. Sånn sett håper jeg at jeg kan fortsette å gå ned med litt tempo en måned eller to til - det er deilig å kaste av seg det som tilsvarer en tyngre og tyngre tursekk!

Reboot av rebooten, uke 2 fullført!

Jeg er fornøyd med meg selv! I dag viste vekta 148,8 kg. Det betyr at jeg har gått ned til sammen 3,4 kg på de første to ukene. Egentlig er det jo litt raskt, men det er ganske normalt å gå ned mye i starten, mens kroppen driver og tilpasser seg.

Jeg synes det har gått lettere enn jeg fryktet. Selv med en del sosiale hendinger de siste to ukene og vond fot store deler av siste uka, så har jeg klart å opprettholde vektnedgangen. Det har egentlig vært sjelden jeg har følt meg innestengt av diettrestriksjoner. Jeg må bruke litt mer tid på å planlegge og tilrettelegge de enkelte måltidene, og på å tenke over at jeg ikke skal spise meg supermett hele tiden. Jeg har hatt begrenset med søtsug, selv om det kan melde seg litt sånn akutt innimellom. Det er verst å passere smågodthyllene i butikken, egentlig.

Jeg var i bryllupet til de fantastiske menneskene Sigurd og Carine på lørdag, og de hadde smågodt-bord. Da tillot jeg meg å spise litt, og klarte (nesten) å ha full kontroll på det. Det var verre med følelsen i går - da måtte jeg virkelig jobbe for ikke å kjøpe snop. Det er litt rart at det skal være sånn - at kroppen er så hekta på fett- og sukker-kombinasjonen, at du får abstinenser dagen etterpå etter å ha spist litt av det.

Foten min er bra igjen, så jeg håper på å gå til toget igjen i morgen - det blir deilig etter en hel uke hvor jeg har tatt det med ro. Det skal hølje ned, så jeg håper jeg finner regntøyet mitt etter flyttinga!

Selv om jeg vet at den raske nedgangen nå ikke vil vare, så er det likevel litt motiverende, fordi jeg kjenner godt på det at veien til en vekt jeg kan trives med er lang. Horisonten min er ett til to år, og da er det deilig å kjenne at jeg har "spart" et par måneder - selv om jeg vet at det kommer treigere perioder.

God framgang!

Da har jeg forsøkt å være flink i én uke, og så langt har jeg fått det til!

Jeg har gått en del til og fra toget, har stort sett klart å holde kaloritaket mitt, og har ikke spist snop (med unntak av 2 biter ostepop, av alle ting). Det har egentlig gått ganske bra. Det vanskeligste har vært at jeg fra torsdag til lørdag var borte hos venner og på fest, og måtte prøve å overleve på øyemål og tommerfingerregler. Til gjengjeld har det vært veldig deilig å få mosjonert litt igjen!

Statistikker per i dag:

Vekt: 150,2 kg (ned 2 kg fra forrige mandag) Forrige mandag var opp 10 kg fra måling i januar.
Midjemål: 155 cm (2 cm over navlen). Dette er første måling denne gangen, og opp 1 cm fra forrige måling i januar.
Overarmmål: 41 cm. Samme som i januar.
Hoftemål: 124 cm. Faktisk ned 2 cm fra januar - men det kan jo være målefeil en av gangene.
Lår: 74 cm. Opp 6 cm fra januar.
Brystmål: 133,5 cm. Opp 2,5 cm fra januar.

Starten nå er altså god! Jeg synes også det er interessant å se hvordan vektøkningen ser ut til å ha fordelt seg på kroppen:

Vektøkning januar-juli: 7%
Økning midje: 0,6%
Økning overarm: 0%
Reduksjon hofte: -1,6%
Økning lår: 8,8%
Økning bryst: 1,9%

Jeg synes det ser ut som det meste har kommet på lårene mine og brystet. Det er mulig det rett og slett er et resultat av at magen er "full" og ikke har så mye mer den vil ta til seg, men jeg er jo ingen lege. Kanskje dette også er en indikasjon på at magen vil være den som endrer seg sist?

Jeg har fått en ny utfordring denne uken som ikke er så veldig velkommen, men jeg er mer mentalt forberedt på det enn før. Da jeg våknet i går, var venstrefoten min vond, og i dag er den minst like ille. Jeg vet ikke helt hva det kan være, og foten er verken spesielt hoven eller varm. Hvis ikke det er bedre til i morgen tidlig, så går jeg til legen og ser om de kan hjelpe meg. Det er mulig det bare er en forsinket reaksjon på at jeg plutselig har begynt å gå mye mer, men jeg synes det er rart at det skal komme ett døgn etter sist jeg var i særlig aktivitet. Uansett: Hvis det betyr at jeg blir litt mindre mobil en stund, så medfører det bare at jeg må passe ekstra godt på hva jeg putter i meg - selv om fristelsen til trøst er større når du har vondt flere dager på rad. Det er lettere å unngå søppelmat og snop også fordi jeg har Ingrid, som synes det er gøy å finne mat som både er god og mager til middag. Uten henne ville dette vært mye, mye vanskeligere.

Så - jeg er ved godt mot, og ser fram til de kommende ukene!

På'an igjen!

I dag er sommerferien over, og de store prosjektene våre fra i vår har stort sett landet - jeg er en gift mann, og vi har flyttet inn i det nye, fine rekkehuset vårt. Vi har fortsatt igjen å selge leiligheten vår på Trosterud, men det er overkommelig. Jeg pendler nå mellom Drammen og Hurdal, men selv om det er lenger vei til jobb enn før, så er det en mer behagelig reise, stort sett. Jeg går eller sykler til Gulskogen stasjon, som er ca 3 km unna, tar toget til Eidsvoll verk, og kjører derfra. Med hjemmekontor én dag i uka, så går det an.

Siden det nå har roet seg litt, og jeg får litt naturlig trim på jobb-veien, så har jeg tenkt at det er fornuftig å ta grep. Da jeg gikk på vekta i dag, så fikk jeg bekreftet at det var på tide. Er du klar?

152,2 kg! Så mye har jeg nesten aldri veid. Jeg tror jeg har vært på 152 og 153,9 ved starten av tidligere prosjekter før, men dette er altså ikke bra. Jeg har tapt alt jeg gikk ned sist, og mer til. Det kjennes ikke noe greit.

For å hjelpe meg selv med motivasjonen, så har jeg tenkt litt på hva det er jeg nå opplever med kroppen min som jeg ikke opplevde for to år siden, da jeg var på det smaleste og mest veltrente:

• Jeg har dårligere lungekapasitet, fordi det er trangere i kroppen min. Jeg foretrekker å sove på magen, fordi jeg da føler jeg får nok luft. Jeg kjenner at jeg også blir kortpustet når jeg er veldig mett. 
• Jeg har problemer med å bøye meg ned for å plukke opp ting og med å legge beina i kors, fordi magen er i veien. 
• Jeg begynner å silsvette veldig lett. 
• Jeg er stiv i kroppen - det å endre stilling etter å ha vært i ro en stund kan være ubehagelig. Etter å ha vært i aktivitet en dag, som med flytting, vasking eller bassenglek med stedatteren min, så er jeg fryktelig stiv og støl. 
• Jeg har dårligere søvnkvalitet, antakeligvis fordi jeg snorker mer. 
• Jeg får vondt øverst i ryggen av å gå selv korte turer, fordi jeg har så mye å bære på. 
• Jeg opplever at beltet gnager på undersiden av magen, og kan derfor ikke ha t-skjorter eller skjorter utenfor buksa uten å ha noe annet under som beskytter. Og dessuten ser jeg ut som et telt når jeg gjør det. 
• Folk - særlig små barn - stirrer mer. 
• Det er vanskeligere enn før å finne OK klær, og det kostet en formue å gifte seg i dress. 
• Jeg får lettere hodepine av å gå sulten, fordi jeg trenger mye mer kalorier enn før (anslagsvis 3600-3700 kcal per døgn). 

Lista kan sikkert gjøres lengre, men dette er ting jeg kommer på nå. 

Så vet jeg etter hvert ganske mye om hvilke risikofaktorer som kan avspore meg, og som jeg bør tenke på hvordan jeg skal overvinne:

• Stress: Når jeg har mye å gjøre på jobb eller privat (eller begge deler), så bruker jeg energien min på å prestere på de arenaene, og selvkontrollen min forsvinner lett i sluket.
• Godt selskap og kos: "Du kan unne deg noe bare denne ene gangen"-fella er skummel, enten det kommer fra andre, eller fra meg selv. Fordi det er bare denne ene gangen nesten hver uke, og det kan ødelegge en ukes hardt arbeid.
• Når det står stille: Det vil være perioder hvor jeg opplever at det ikke skjer så mye, eller at jeg får utvikling feil vei, selv om jeg gjør det samme. Det er sånn kroppen virker. 
• Når det går (for) bra: Det vil også være perioder hvor jeg opplever at jeg har lyktes veldig godt, og da får en følelse av at jeg kan "belønne" meg selv med å skeie ut litt. Problemet er jo at når du er litt avhengig av fett og sukker og gode smaker, så havner du så lett ut på galeien igjen. Samtidig må man klare å finne en balanse hvor man også kan kose seg.
• Tacos, tapas og lunsjbuffeter: Når det ikke er en bestemt porsjon på tallerkenen, så kan man jo bare forsyne seg igjen, og igjen, og igjen og... Og så plutselig sitter jeg der og har overspist, og kanskje også fått noen blikk fra andre som faktisk får med seg hva jeg spiser - eller som opplever at jeg har spist så mye at de ikke får spist seg mette. 
• Å ikke kunne telle kalorier: Jeg er helt avhengig av å kunne telle kalorier for å kunne sikre at jeg ikke spiser for mye. Samtidig er det en del situasjoner hvor dette blir vanskelig - hovedsakelig når jeg ikke lager maten selv, for eksempel i vennemiddager, på fest, hotell, restaurant osv. Noen ting kan man gjøre på øyemål, men det er lett å spise mer fordi man mister oversikten. 
• Forandring og uforutsigbarhet: Det er lettest å holde kontrollen når ting er ved det vante og jeg bare har meg selv å tenke på. Men i hverdagen skjer det ting jeg ikke kan ha kontroll på, og som del av en familie er det mer krevende å få det til, fordi det er flere som må koordinere seg og tilpasse seg. 
• Sykdom og skader: Er du tung, så er også sannsynligheten for at du får slitasjesykdommer større, og for at du får verre skader enn andre når du faller eller tråkker over større. Skader og sykdom har satt meg ut før når jeg har vært på stø kurs, og jeg må ta med i beregningen at jeg kan komme i slike situasjoner igjen. 

Jeg tror jeg har skrevet om alle disse tingene og mestringsstrategier før, men i hovedsak handler det jo om å følge noen få, enkle regler:

1. Hva vil jeg egentlig? Vil jeg egentlig spise denne ekstra porsjonen, for eksempel, eller vil jeg ha en lettere hverdag og leve lengre?
2. Hvis jeg er i tvil, vær defensiv - ta mindre porsjoner og spise mer av det som metter med lav kaloritetthet. 
3. Be andre om hjelp og vær åpen og tydelig om hvorfor jeg må ha kontroll.
4. Husk at det er en lang vei, og at ett feilskjær ikke betyr at jeg bare kan gi opp. 

Det er lett å si det, men vanskelig å følge alt dette, fordi jeg må mobilisere vanvittig med selvkontroll når det står på som verst. Jeg slåss mot naturen, mot meg selv, mot min egen kropp, mot inngrodde vaner og oppvekst, mot et samfunn som vil at du skal bade i fett og sukker (og heller fylle på med grønnsaker på toppen) og mot en virkelighet som ikke er skjematisk og lett å kontrollere. Derfor tror jeg det er viktig at jeg fortsetter med små, realistiske mål, og så ser vi om jeg får det til. 

Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å komme ned i 80 kg og ha en ideal-BMI. Det er ikke sikkert jeg egentlig da ville være sunn. Jeg tror det er realistisk å komme dit jeg var for to år siden - ned til 115 kg eller deromkring. Det håper jeg at jeg kan få til med tid og stunder. Nå er målet mitt å klare fem kg på 13 uker - eller tre måneder. 

Jeg trenger din støtte i form av at du heier på meg og ser det jeg gjør, og hjelper meg med å gjøre det lettere når vi møtes. Som før: Fordi jeg vet det meste etter å ha gjort dette noen ganger før, så vil gode og velmente råd bare irritere og ikke hjelpe. 

To infinity and beyond!