Back on track?

Jeg veide 132,3 kg i dag - 2,7 kg ned fra forrige uke! Det er som alltid overgangen som gjør at det blir så mye denne uka, men jeg er i det minste godt i gang, og føler meg vel. Denne helga her jeg hatt overskudd til å gjøre masse jobb i den nye leiligheten, og er klar for trening i dag igjen!

Elixia imponerer meg ikke - jeg er registrert som ikke møtt på en gruppetime, selv etter at jeg maste på han i skranken som sa at det gikk bra, at jeg var registrert som møtt. Samtidig ser jeg at de har noen fine fasiliteter jeg liker, så jeg kommer til å fortsette å trene der.

Nå må jeg løpe på jobb - ha en god uke!

Den nye hverdagen!

Da er jeg inne i dag 5 siden (nok en) restart på mandag. Foreløpig har det gått strålende! Jeg har fått trent to ganger, og har klart å holde meg godt innafor kalorigrensene mine hver dag. Ingrid (kjæresten min) og jeg er sammen om dette, så også middagene sammen trekker i riktig retning. Jeg kjenner på meg at det først er nå i helga at det virkelig blir utfordrende: Livsstilsomlegginger er lett å gjøre for bare noen få dager om gangen, men the proof of the pudding er i langkjøringa over mange dager, uker, måneder og år. Foreløpig er det utholdenheten jeg syns har vært vanskeligst. 

Likevel: Belønningene jeg har fått denne uka er gull verdt og kjempemotiverende. Jeg sover mye bedre (nada snorking de fleste nettene) og har mye mer energi. Jeg føler det som jeg har våknet av en lang, lang døs! I tillegg har jeg juksa og veid meg hver dag, fordi det er gøy i denne perioden. Jeg har så langt gått ned 2,5 kg denne uka! Det er standard de første dagene man begynner med et slikt opplegg, men det er likevel fryktelig motiverende!

Av praktiske grunner trener jeg nå på Elixia, og ikke på Studentidretten, som jeg gjorde før. Det koster fire ganger så mye, og foreløpig er jeg usikker på om jeg får det jeg betaler for. Førsteinntrykket av Elixia (jeg har brukt senteret på Kalbakken så langt) er middelmådig: Det tar lang tid å få tak i noen på telefon om du ringer, det tar lang tid å produsere medlemskortet (et par dager er litt i overkant i 2013), og dusjfasilitetene i herregarderoben er så som så. Der er det en del direkte nedslitte elementer, dusjene er vanskelige å stille inn, og har litt labert trykk. Også spinningsalen og gulvbelegget i styrkesalen kunne trengt en ansiktsløftning. Det er skuffende, når noe av det de markedsfører seg med er de delikate omgivelsene du finner på Elixia - hvor også slagordet er "Trening og velvære". 

Jeg valgte likevel Elixia fordi de har sentere med god beliggenhet i forhold til jobben min, så jeg var ikke i tvil om at det ville være godt nok for mitt behov. Det ser det ut til at det er, men jeg er altså foreløpig ikke videre imponert over omgivelsene der. Jeg får se etter hvert om innholdet er bedre!

Jeg falt visst av... Så på tide å reise seg opp igjen!

For halvannen måned siden trodde jeg at jeg var i gang igjen. Sånn gikk det dessverre ikke. Siden sist innlegg 28. januar har jeg gått opp over 8 kg. Nå veier jeg 135 kg, og har et midjemål på 146 cm. Det er dramatisk mye i feil retning, og skyldes nok at det ble veldig mye på én gang, med dårlig kne, oppussing og jobb. Nå er det lysere tider, jeg har fått slappet godt av på en deilig ferie i Baltikum, leiligheten er mye hyggeligere og mer ferdig, og jeg har mer oversikt over arbeidshverdagen min. Da er det bare én ting å gjøre, og det er å ta seg selv i nakken og satse. Jeg tror en av de største utfordringene har vært at jeg ikke har hatt et treningsregime. Kneet gjorde at jeg ikke turte å trene noe særlig, og derfor ventet jeg på legesjekk. Nå har jeg også fått avklart at kneet er greit nok og uten de større skadene, så da har jeg heller ingen unnskyldning for ikke å trene.

Derfor har jeg nettopp betalt medlemskap på Elixia. Nytt arbeidssted og -situasjon gjør at jeg trenger mer fleksibilitet i hvor jeg kan trene, og da er det Elixia som passet best nå. Jeg er spent på hvordan det blir å trene i et nytt senter (hvor spinning heter Xycling...), og hvordan kroppen kommer til å reagere etter fem måneder uten treningsaktivitet. Det blir sikkert beintøft, men jeg må si jeg gleder meg litt.

Jeg har kjent på hvordan formen har blitt dårligere, klærne har blitt trangere og nattesøvnen verre. Jeg bruker Sleep Talk-appen fordi jeg syns det er gøy å høre hva jeg sier de få gangene jeg snakker i søvne, men den har også fanget opp at jeg den siste måneden har begynt å snorke. Jeg tror det gir dårligere nattesøvn, og at det stort sett skyldes vektøkningen.

Totalt har jeg nå gått opp 21 kg siden i fjor sommer. Jeg har fortsatt ca 9 kg igjen av det jeg gikk ned på det foregående halvannet året, så det er ikke fullstendig tapt. Forhåpentligvis går det raskere å ta ned de sist påløpne kiloene også - og jeg veier fortsatt 17 kg mindre enn jeg gjorde på det verste!

I en situasjon som denne er det lett å fokusere på det som har gått galt, grave seg ned og ikke innrømme overfor omverdenen at jeg har gått på et nederlag. Men det har jeg - det er skikkelig skuffende for meg selv at det har blitt sånn. Samtidig vet jeg at dette er veldig naturlig og skjer med veldig mange som går ned i vekt. Den avhengigheten du har til god mat er beinhard, og du må alltid være på vakt mot tilbakefall. Det går litt i rykk og napp, men så lenge det går rette veien i et langsiktig perspektiv, så er det aller viktigst.

Jeg håper du fortsatt vil være med meg. Den hjelpen og støtten alle som har lest, kommentert og oppmuntret har kommet med er gull verdt, og gjør det lettere å holde ut. Jeg beklager at jeg ikke hele veien kan levere solskinnshistorien som bare går i rett retning, men jeg håper at du er med meg på å se det lange bildet: At 10-årskurvene går i rett retning, selv om årskurvene svinger feil.

Sammen med deg er jeg sterkere!

De små skritt

De siste par ukene siden jeg med brask og bram relanserte har gått så som så. Vekta har svingt mellom 126 og 126,6 kg. Forrige uke veide jeg meg og registrerte det, men rakk ikke blogge - da veide jeg 126,3 kg. I dag veide jeg 126,6. Det er fortsatt mindre enn da jeg begynte på ny (126,7), men ser jo ikke så bra ut. Samtidig er jeg ikke så verst fornøyd. Det har vært noen tøffe uker, rent matmessig. Jeg har hatt veldig mye å gjøre på jobb, og har i tillegg jobba på spreng med å få ferdig mest mulig i leiligheten min. Nå føler jeg endelig at jeg bor i et hjem, og det har mye å si for hvor lett det blir å ha gode kostholdsvaner framover. Med mye skruing av flatpakker fra IKEA (med en del god hjelp), mye bæring av pappesker, og i tillegg et kne som har gjort meg generelt lite mobil, så har det i perioder blitt for mye junk-food og for lite ordentlige middager. Med unntak av litt iskrem nå i helga, så har jeg holdt meg helt unna snop siden jeg klarte å begynne å blogge igjen. Jeg har i hvert fall verken kjøpt vanlig godteri eller spist det i andre sammenhenger, og det har tidvis vært vanskelig.

Og det er kanskje slik det blir i ellers krevende perioder: Jeg må vinne de små kampene, og ikke ta alt på en gang. Det har fungert før, og kanskje det fungerer nå. Jeg tror jeg har vunnet litt av kampen mot snopet for denne gang. I tillegg har jeg også stort sett klart å spise regelmessig frokost og lunsj. Det er middagene det står på nå, og det å komme i gang med trening igjen. Der avventer jeg nå litt hva som skjer med kneet mitt, fordi jeg ikke orker å begynne med en treningsrutine som jeg så må avbryte for å få tid til evt. rehabilitering hos fysioterapeut. Mest sannsynlig har jeg hatt kneskjellet ut av ledd (det blir fjerde gangen på 17 år), og det innebærer i så fall at jeg ikke trenger å operere noe, men at jeg likevel må bruke mange måneder på opptrening før det fungerer normalt igjen. Det er kjedelig, men det er nødvendig.

Jeg har altså ikke falt av vogna igjen, men jeg klamrer meg fast med et hardt grep på sida av den mens den farer av gårde over berg og daler!

Not bad!

Da er den første uka i denne nye starten til Slankekorpset over, og det har ikke gått så verst! Vekta i dag viste 126 kg, som er 0,7 ned fra forrige mandag. Jeg hadde lavere vekt i løpet av uka, men i helga var det vanskeligere å telle kalorier - blant annet fordi jeg spiste middag ute på lørdag. På søndag gjorde jeg bare et mentalt overslag over det jeg fikk i meg - og da kan det være jeg fikk i meg litt for mye. Mandager er dessuten også sånn at kroppen omstiller seg fra å stå opp i ti-elleve-tida til å stå opp i seks-tida, og da holder den kanskje litt hardere på ting. Ikke vet jeg. Resultatet er uansett til å være fornøyd med!

Uka som har gått har også vært første uka hvor jeg har vært konstituert sektorleder for oppvekst og kultur i Hurdal kommune. Det er utrolig spennende, men det er også en hektisk jobb. Jeg blir virkelig utfordret på planlegging, men jeg har fått veldig god hjelp av kjæresten min til å spise sunne og gode middager. På torsdag som var falt jeg på isen og landet på det høyre kneet mitt, og det har skapt litt komplikasjoner. Torsdag og fredag gikk bra, men på lørdag var det blitt så hovent at jeg bestemte meg for å dra på legevakta. Når kneet er hovent (på størrelse med en veldig stor appelsin, eller en ananas, eller en honningmelon) så er det vanskelig for dem å stille en nøyaktig diagnose, men jeg kan ha røket et korsbånd og/eller skadet innvendig menisk. I så fall kan det hende at planene mine om å begynne å trene igjen må justeres. Jeg kan ikke gå løs på den harde styrketreninga jeg har pleid å gjøre på samme måte, men må få et opptreningsprogram for beina og øvelser for overkroppen som ikke forutsetter støtte i knærne. Det er ingen vits i å ta sorgene på forskudd - jeg kan jo heller være fornøyd med at jeg ikke hadde begynt å trene igjen etter nyttår, sånn at ikke treningsprogrammet mitt risikerte å bli avbrutt! Men spøk til side - det kunne vært verre. Jeg fungerer greit, foreløpig med én krykke ved min side, og det kan være at skaden ikke er så alvorlig. Det eneste jeg vet, er at det blir enda viktigere å passe på å telle kaloriene jeg får i meg, fordi jeg ikke kan være sikker på at treningen plukker opp slarket for meg!

Kan du høre trommene?

Heisann! Du har kanskje lurt på hvor det har blitt av meg? Det er ganske nøyaktig 2 måneder siden jeg skrev det siste innlegget her, og siden har det vært tyst. Det er ikke så rart - jeg ga nemlig opp kort tid etter.

Mine trofaste følgere har nok fått med seg at det har vært en lang, sleip nedoverbakke helt fra i sommer. Jeg sprakk i sommerferien, og gradvis kom sprekkene hyppigere og hyppigere utover høsten og tidlig vinter. Unnskyldningene var mange: Enten var det gode, hyggelige anledninger - sommerferie med venner, middager, dating, disputas, og lignende. Eller så var det gode unnskyldninger for å synes synd på seg selv - eller rett og slett tider hvor det ble så mye at det var vanskelig å opprettholde kontrollen. Det var ny jobb, forberedelser til disputas og flytting. Og det er nok riktig at høsten 2012 ble en eksepsjonelt hektisk en. Jeg hadde store planer om at når flyttinga var over, så skulle ting roe seg ned litt, og jeg ønsket å gjenvinne kontrollen.

Jeg husker at jeg ikke oppdaterte bloggen 12. november fordi jeg sto midt i mellom overtakelse av ny og gammel leilighet. Men 15. november forulykket jeg på E6, og hadde flaks som overlevde, og uten særlige ytre skrammer. Jeg fikk noen kutt og en lett forstuing i nakken, og måtte kjøpe meg ny bil. Men kombinasjonen av vondt i nakken, innspurt på jobben og den ganske slitsomme frykten for å kjøre bil på glatt vinterføre, en leilighet hvor alt det som var vant og kjent lå i pappesker rundt omkring (og hvor jeg fortsatt venter på inventar og møbler som jeg til slutt fikk bestilt), og attpåtil julebordstid, gjorde at jeg bare ga opp. Jeg orket ikke å pushe meg selv på slankinga og bare gi meg selv dårlig samvittighet i en såpass krevende tid, og jeg orket ikke å skaffe tid til å trene. Og det var megadeilig. Da jeg i tillegg først ble rammet av omgangssyke i midten av desember, og så rett etter en seig forkjølelse, før jeg i forrige uke fikk influensa, så var jeg heller ikke særlig interessert i å være kresen på hva jeg fikk i meg.

Nå har jeg levd i unntakstilstand i to måneder, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne konsekvensene - gjerne på to plan. For det første, så har jeg gått opp i vekt og i livvidde. Jeg kjenner det godt på klærne jeg har kjøpt tidligere i 2012 - de er nå blitt altfor stramme flere av dem, og én skjorte har revna i knappene på magen. Jeg skal si hva vekt og livvidde er etterpå. Den andre konsekvensen, og den er kjipere, er at jeg har gått fra å spise litt mer enn det som er sunt og normalt, til å spise på en mer destruktiv måte. Jeg overspiser nesten med vilje - jeg bestiller ekstra store menyer, spiser ekstra mye snop, og det er ikke en gang godt. Dette har skjedd enda mer de siste par ukene, og jeg kjenner det igjen. Hver gang jeg har slanket meg og sprukket, så har det skjedd på denne måten. Først forsiktig, så gradvis over på et mer normalt mønster, og så har demningene bristet helt og jeg har blitt en fråtser. Jeg har vært klar over at det har gått den veien, og jeg har latt det gå den veien.

I en slik situasjon er det lett å bli fylt av skam og skyld, og tenke at jeg for alltid vil være et matmonster. Men det er den typen tankegang som blir selvoppfyllende. Jeg har et avhengighetsforhold til mat som nok ligner det som alkoholikere og røykere kan ha - avhengigheten vil alltid være der, og kan aldri kureres. Den må holdes i tømme konstant, og hvis du ikke gjør det, så vil det gå galt. Men mennesker er ikke maskiner, og derfor vil det av og til oppstå episoder eller perioder der jeg ikke klarer å ha den kontrollen jeg ønsker. Målet må jo da være å identifisere det destruktive mønsteret, og gripe inn og stoppe det, og så si at dette bare er en enda en grunn til å begynne på nytt - før alt jeg har vunnet har gått tapt.

2012 ble et år hvor jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Ved første veiing inn i 2012 veide jeg 121,5 kg. Dagens veiing endte på 126,7 kg. Det betyr at jeg har gått opp 5,2 kg i løpet av ett år og én uke. Men det er et nettotall. I løpet av 2012 var jeg faktisk nede i 114,6 kg, og det var superdeilig. Jeg vil tilbake dit, og det kan jeg klare. Å gå ned over 12 kg vil nok ta meg over et halvt år, men jeg vet at jeg kan klare det. Målet for 2013 er å gå ned 20 kg. Da vil forhåpentligvis livvidden følge med - jeg har gått opp mye rundt livet, og er nå igjen 140 cm rundt det 2 cm over navlen. På det beste var jeg nede i 130 cm.

Planen min nå er først å begynne å telle kalorier igjen, og denne gangen å holde meg stramt til de kaloriene jeg skal ha inn hver dag. Det vil være en krevende mental øvelse, som alltid. Når jeg har fått ristet av meg det verste av influensaen skal jeg finne meg et treningssenter og begynne å trene igjen. Det gleder jeg meg til - jeg kjenner hvor dvask kroppen har blitt av å gå to måneder uten trening.

Over åskammene og i dalsidene kan du kanskje nå høre et ekko av en enslig trommeslager som slår taktfast på kanten av trommen sin én gang i sekundet. Han får selskap av én til, og enda en. De begynner å slå dobbelt så fort, og sammen med dem går det taktfaste skritt av hundrevis av mennesker. Bakken skjelver - det er Slankekorpset som marsjerer igjen! Jeg er klar - er du?

Dessverre nådde du ikke målet ditt...

Ja, da var nye 3 måneder i Vektklubben gått, og jeg veide inn på 120,4 kg. Det er nesten 2 kg mer enn hva jeg veide søndag morgen, så det går nok fort ned igjen. Det skyldes nok også at jeg spiste tapas-brunsj i går, og tok litt hardt i. Uansett er det 0,3 kg ned fra forrige uke, så det er vel noe godt i det også.

Uansett, så er dette bare en unnskyldning for å begynne på ny frisk, med nytt vektmål. Jeg har bestemt meg for å prøve - nok en gang - på å gå ned 7 kg på 13 uker. Om tre måneder, sånn cirka i starten av februar, skal jeg forhåpentligvis ha tatt igjen "det tapte" og veie 113,4 kg. Vi får se om det går, nå venter jo juletida også. Men den som intet våger, intet vinner!