Kaptein Vom og jeg!

Forgårs morgen våknet jeg med vondt i venstre fot (avbildet over). Det føltes litt som jeg hadde vrikket den i søvne, noe jeg anså for å være lite sannsynlig. Utover dagen avventet jeg, men det ble egentlig bare verre, og i går tok jeg min morfars gamle krykker og dro til legen. For et par år siden hadde jeg nemlig en lignende situasjon - først i høyre, så i venstre fot - og jeg var bekymra for at det kunne være det samme som da som feilte meg nå.

Legens vurdering var at det mest sannsynlig dreide seg om det jeg var redd for, nemlig urinsyregikt. Jeg har tatt blodprøver for sikkerhets skyld, men fikk resept på Voltaren/diclofenac som jeg vet tar det i løpet av et par dager. Det er altså ****** vondt i et par-tre dager, og jeg må bruke litt krykker, men ellers er det ganske bagatellmessig og lett å håndtere når det en sjelden gang skjer. Likevel er det noen grunner til at jeg ikke syns dette er noe greit.

Den første og viktigste er selvfølgelig forfengelighet. Når folk lurer på om jeg har skada meg på trening, så smiler jeg bittert og vil si "ja, jeg ble klippa ned på fotballbanen", men i stedet må jeg si at "ja, det er sånn urinsyregikt da, du vet, sånn som podagra...". Siden det vi da tenker på er Kaptein Vom fra Knoll og Tott eller fordums tiders oppfatninger om at podagra var noe som rammet godt voksne menn med røde neser, store mager og en forkjærlighet for (mye) godt drikke og god mat i et langt liv, så  er det ikke like festlig å være en relativt sprek (om enn tjukk) 33-åring. Urinsyregikt er en arvelig disposisjon: Kroppen klarer ikke helt å ordne opp med hvor urinsyre skal gå, og hvis man spiser mat som er rik på puriner (kjøtt, sjømat, asparges, øl og sprit), så blir det mer urinsyre å ordne opp i. Resultatet er at urinsyre felles ut som krystaller i leddvæske og skaper betennelser når det blir for mye av det. Hvis man først er disponert for det, så er det riktig at en periode med inntak av for mye purin-rik mat (og jeg spiser jo for eksempel krepsehaler til frokost hver dag, og er altfor glad i rødt kjøtt) kan føre til akutte anfall. Men det er altså en revmatisk lidelse som ikke frembringes av et altfor godt liv i seg selv. I tillegg til at jeg altså ikke liker å sette meg selv i bås med hva folk forbinder med urinsyregikt, så er det jo ikke akkurat lekkert å gå med krykker, da.

Den andre grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at jeg må holde det aktuelle leddet i ro noen dager. Hadde det vært en finger, så hadde det jo ikke vært så vanskelig, men når det er foten, så er det liksom begrensa hva jeg får gjort av trening. I hvert fall når alle former for bevegelse av foten er smertefullt. Dermed blir jeg satt litt ut av treningsrytmen min, og det er jo noe jeg erfaringsmessig vet at krever ekstra viljestyrke for å sette i gang igjen.

Den siste grunnen til at jeg ikke syns dette er noe greit, er at det er så lett å fylle på med litt ekstra selvmedlidenhet: "Stakkars meg - jeg er jo syk! Da er det lov å spise litt ekstra, eller falle for en liten fristelse! Det er jo bare kortvarig!" Å ha vondt blir enda en "anledning" til å kose seg litt og bruke mat som trøst, ikke næring. Særlig når jeg kanskje føler jeg er "flink" som ikke gjør meg selv "syk" - jeg går jo på jobb og sånn, selv om det gjør vondt. I går ble jeg offer for det - jeg spiste for mye til middag. Det skjer jo også fordi jeg blir mer sulten når det plutselig er et kjempeprosjekt å stikke i butikken for å kjøpe et lite mellommåltid. Så i dag får jeg være flink og ta meg selv i nakkeskinnet. Dessuten går det jo over snart. Medisinen virker, og jeg kjenner at det er mindre vondt enn det var i går, selv om jeg fortsatt må bruke krykker for å komme meg rundt utenfor leiligheten.

Jeg fortsetter å sprekke...

I går rakk jeg ikke oppdatere vekta mi, men jeg rakk å veie meg. Og vekta viste skrekkelige 120 kg. Det har altså gått galt igjen. Hva er det som skjer?

Jeg har ikke sprukket fullstendig. Jeg trener fortsatt 2-3 ganger i uka, og jeg teller kalorier og holder meg til det de fleste dagene i uka. Men hver uke er det en gylden anledning til å ha en unnskyldning for å bare gjøre som kroppen lyster: Det er en fest eller en konferanse, en middag eller et annet påskudd for å ta et glass til, en bit sjokolade, et kakestykke, eller forsyne seg en gang til. Og for en rus det er å gjøre det! Det er som om kroppen min eksploderer i et fyrverkeri av endorfiner og velvære når jeg spiser meg mett på god, deilig mat og drikke! Det er en fryktelig deilig og fryktelig skremmende følelse.  Mat er mitt dop, liksom, og jeg faller så lett for fristelsen, fordi jeg ikke orker å sitte og sulte og lengte når jeg egentlig skal ha det hyggelig sammen med andre, eller når jeg er sliten og sulten etter å ha trent eller jobbet en hektisk dag - eller begge deler. For jeg er jo så flink - jeg må jo kunne skeie ut bare litt? Og så blir det ikke bare litt, men mye - igjen og igjen.

Det er tilsynelatende ikke de store endringene som må til - mesteparten av tida er jeg jo flink. Men det er en stor mental prøvelse å være flink hele tida, og det er åpenbart det jeg må være nå. Det er ikke noe forlokkende, fordi jeg vet at jeg må begynne å si nei til situasjoner hvor jeg vet jeg ikke kan styre meg. Jeg må bli noe mindre sosial og rasjonere ut festinga og andre fristelser. Jeg vil jo i utgangspunktet bruke mest mulig tid med mennesker som betyr noe for meg, men det er vanskelig når det er like mye mental tortur som det er hyggelig. Det betyr ikke at jeg stenger meg selv inne, men det betyr at jeg av og til må være kjipere. Sukk.

Fram og tilbake - like langt?

I dag viste vekta 117,9 kg - ned 0,8 fra forrige uke, men fortsatt 1,8 kg over uka før. Jeg ligger fortsatt godt over der jeg burde ligge, og det er frustrerende. Samtidig er det jo et skritt i riktig retning.

Denne uka begynner jeg i ny jobb, og dermed blir rutinene nye. Jeg skal pendle mellom Oslo og Hurdal - en time å kjøre hver vei - og jeg er spent på hvordan det blir med å rekke trening. Jeg tror det skal gå, men de neste par ukene blir en kritisk innkjøringsfase. I det minste sitter jeg, et notorisk B-menneske, og skriver dette blogginnlegget ti på sju om morgenen, så det begynner jo bra!

Igjen et skikkelig tilbakeslag...

118,8 kg viste vekta i dag morges, og livvidden var 132 cm. Det er opp 2,7 kg fra forrige uke, det...

I uka som har gått har jeg trent skikkelig fire ganger, og det kan hende at det har gjort at jeg har slappet litt for mye av med kostholdet. Det har blitt for mange store burgermenyer på Mix-kiosken, for mye soft-is, en kveld med snop med venner, et par kvelder med øl og en litt for stor vennemiddag. Jeg har hatt god samvittighet og følt meg sulten etter treningene. Jeg har hatt en del ting å feire, og jeg har feiret.  Forhåpentligvis, og antakeligvis, så er mye av dette kortvarig og vil forsvinne igjen etter en uke på rett kjøl. Samtidig vet jeg at dette også kan bli en krevende uke - men er ikke egentlig hver uke krevende på sitt vis? Det er fortsatt mange - inkludert meg selv - som sier at det jo ikke gjør noe å feire litt eller slappe av litt innimellom. Og det er sant, det gjør ikke noe innimellom, men det blir veldig mange ganger når det bare er litt innimellom at man ser de fleste mennesker eller når det er mange nok "sjeldne" anledninger. Jeg kan ikke slappe av - hver kalori må telles, og hver kalori over skjema må tjenes inn på trening - hvis jeg skal ha noe håp om å fortsette å gå ned i vekt. Og det er viktig for meg, og for helsa mi at jeg får til det nå. Sommeren er ugjenkallelig over.

Det løsner?

Hui, hvor det går! 1,6 kg ned fra forrige uke - nå er det 116,1 som er dagens vekt. Det er bare 1,5 kg over det laveste jeg har kommet så langt med Slankekorpset, og det betyr at jeg er tilbake på sporet på ordentlig. Jeg føler ikke at jeg har vært så flink med maten, men økte mengder fysisk aktivitet har tydeligvis kompensert for de verste utskeielsene. Jeg driver og selger leiligheten min, og med vasking for fotografering og visning så har de siste par ukene medført en del krevende avvik fra vante rutiner. Jeg er stolt av at det likevel har gått fremover!

Nå er det verste sommerfettet borte, så de kommende ukene kommer nok til å bli mer krevende; særlig fordi jeg også bytter jobb om to uker. Men jeg får bare krysse fingrene, bite tenna sammen og satse! Noe annet duger ikke!

Det går rette veien igjen - om enn litt treigt

Jeg gikk jo som kjent opp mye i ferien, og nå er jeg på innstramning igjen. Vel, i hvert fall store deler av tida - jeg har klart å gjennomføre en hel uke nå med treningsopplegget mitt, men samtidig gikk jeg ut på fredag og var i heftig familiemiddag på søndag. Mens jeg midt i uka lå veldig godt an, så har jeg svingt opp igjen i løpet av helga. Heldigvis var det ikke for mye, så totalt er jeg ned 0,6 kg fra forrige uke til 117,7. Det er jeg sånn passe fornøyd med!

Jeg vet jeg har glemt å skrive om Nordmarka på langs, men jeg har hatt mye å gjøre med salg av leiligheten min. Jeg lover på tro og ære at en artikkel kommer i løpet av denne uka!

En slags start

Mandag er veiedag, og jeg veide 118,3 kg i dag. Det er 0,9 kg ned fra forrige uke, men noe mer enn jeg hadde håpet på. Forrige mandag var liksom dagen etter jeg hadde vært ute, så jeg tenkte at i hvert fall en kilo var ren væskeopphopning i kroppen. Men dette har vært en stressende uke - jeg har stått på hodet for å klargjøre leiligheten min for takstmann og fotograf, og har knapt hatt tid til å slappe av; langt mindre vanlig trening. Jeg gikk også Nordmarka på langs på lørdag (mer om det om en dag eller to), og det krevde også sitt. Jeg bør altså egentlig være fornøyd med å ha klart å få vekta i riktig vei, men jeg håper den kommende uka blir mindre utfordrende!