Igjen et skikkelig tilbakeslag...

118,8 kg viste vekta i dag morges, og livvidden var 132 cm. Det er opp 2,7 kg fra forrige uke, det...

I uka som har gått har jeg trent skikkelig fire ganger, og det kan hende at det har gjort at jeg har slappet litt for mye av med kostholdet. Det har blitt for mange store burgermenyer på Mix-kiosken, for mye soft-is, en kveld med snop med venner, et par kvelder med øl og en litt for stor vennemiddag. Jeg har hatt god samvittighet og følt meg sulten etter treningene. Jeg har hatt en del ting å feire, og jeg har feiret.  Forhåpentligvis, og antakeligvis, så er mye av dette kortvarig og vil forsvinne igjen etter en uke på rett kjøl. Samtidig vet jeg at dette også kan bli en krevende uke - men er ikke egentlig hver uke krevende på sitt vis? Det er fortsatt mange - inkludert meg selv - som sier at det jo ikke gjør noe å feire litt eller slappe av litt innimellom. Og det er sant, det gjør ikke noe innimellom, men det blir veldig mange ganger når det bare er litt innimellom at man ser de fleste mennesker eller når det er mange nok "sjeldne" anledninger. Jeg kan ikke slappe av - hver kalori må telles, og hver kalori over skjema må tjenes inn på trening - hvis jeg skal ha noe håp om å fortsette å gå ned i vekt. Og det er viktig for meg, og for helsa mi at jeg får til det nå. Sommeren er ugjenkallelig over.

Det løsner?

Hui, hvor det går! 1,6 kg ned fra forrige uke - nå er det 116,1 som er dagens vekt. Det er bare 1,5 kg over det laveste jeg har kommet så langt med Slankekorpset, og det betyr at jeg er tilbake på sporet på ordentlig. Jeg føler ikke at jeg har vært så flink med maten, men økte mengder fysisk aktivitet har tydeligvis kompensert for de verste utskeielsene. Jeg driver og selger leiligheten min, og med vasking for fotografering og visning så har de siste par ukene medført en del krevende avvik fra vante rutiner. Jeg er stolt av at det likevel har gått fremover!

Nå er det verste sommerfettet borte, så de kommende ukene kommer nok til å bli mer krevende; særlig fordi jeg også bytter jobb om to uker. Men jeg får bare krysse fingrene, bite tenna sammen og satse! Noe annet duger ikke!

Det går rette veien igjen - om enn litt treigt

Jeg gikk jo som kjent opp mye i ferien, og nå er jeg på innstramning igjen. Vel, i hvert fall store deler av tida - jeg har klart å gjennomføre en hel uke nå med treningsopplegget mitt, men samtidig gikk jeg ut på fredag og var i heftig familiemiddag på søndag. Mens jeg midt i uka lå veldig godt an, så har jeg svingt opp igjen i løpet av helga. Heldigvis var det ikke for mye, så totalt er jeg ned 0,6 kg fra forrige uke til 117,7. Det er jeg sånn passe fornøyd med!

Jeg vet jeg har glemt å skrive om Nordmarka på langs, men jeg har hatt mye å gjøre med salg av leiligheten min. Jeg lover på tro og ære at en artikkel kommer i løpet av denne uka!

En slags start

Mandag er veiedag, og jeg veide 118,3 kg i dag. Det er 0,9 kg ned fra forrige uke, men noe mer enn jeg hadde håpet på. Forrige mandag var liksom dagen etter jeg hadde vært ute, så jeg tenkte at i hvert fall en kilo var ren væskeopphopning i kroppen. Men dette har vært en stressende uke - jeg har stått på hodet for å klargjøre leiligheten min for takstmann og fotograf, og har knapt hatt tid til å slappe av; langt mindre vanlig trening. Jeg gikk også Nordmarka på langs på lørdag (mer om det om en dag eller to), og det krevde også sitt. Jeg bør altså egentlig være fornøyd med å ha klart å få vekta i riktig vei, men jeg håper den kommende uka blir mindre utfordrende!

Heftig tilbakeslag

Tallene lyver ikke, og deres tale er klar: Jeg er satt mange måneder tilbake. I dag veide jeg 119,2 kg, og midjen målte 132 cm. Det er sommerferiens dystre arv på den siste feriedagen. Det meste har kommet i løpet av de siste par ukene, så jeg har et lønnlig håp om at det skal være mulig å nedkjempe i hvert fall en del av det raskt, men jeg må nok innse at dette vil ta tid. Jeg har latt meg friste altfor mye, og jeg tar for lett på at kaloritellingen må foregå hver dag, ved hvert måltid. Kombinert med at rutinene har gått i oppløsning de siste ukene, så er det ikke rart det har gått galt.

Det kommer til å smerte å snu om på dette her, men jeg må bare prøve, selv om det innebærer at jeg kommer til å være kjipere å ha med å gjøre de neste ukene.

Til Plazas topp!

Foto: Sven E. Thorsen

I dag var det på tide med den første av årets sommerutfordringer, nemlig turen til toppen av Oslo Plaza.  Da vi ankom lå Plaza der høy og truende, og de fleste av oss var fylt av ærefrykt for hva vi skulle legge ut på. I fjor (da jeg endte med ikke å få gjort dette), så gikk jeg eplekjekt ut og antok at jeg kunne klare turen på 10 minutter. De fleste nå tenkte at dette nok ville ta i hvert fall tjue minutter. Jeg hadde vært oppe i heisen og talt noen trappetrinn, og jeg tror det var minst 555 trappetrinn vi skulle forsere. Folkene på hotellet hadde vært veldig elskverdige i å tilrettelegge, og jeg fikk god omvisning av sikkerhetsvakten på hotellet i toppetasjene på forhånd.

Foto: Den greie sikkerhetsvakta på Plaza
Fra venstre: Sebastian, Lena, Ida, Helle, Adine, Kyrre, Sven, meg, Bjarne og Camilla

Før-bildet over avslører jo ikke så mye av dette, men det var litt nervøs stemning. Derfor tok jeg en liten pep-talk for gjengen i bunnen av trappa (ok, ikke så mye pep, mest praktisk informasjon), men vi tok i det minste et lite "er vi klare? Ja!" før vi gikk!

Foto: Sven E. Thorsen

Foto: Sven E. Thorsen

Vi tok ingen sjanser, så vi førte et bedagelig tempo opp og tok jevnlige pauser, sånn at alle skulle få være med, som du kan se over. Det var likevel mulig å prate hele veien opp, og stemningen var generelt god, som bildene under viser:

Foto: Sven E. Thorsen

Foto: Sven E. Thorsen

Etter hvert kom svettedråpene piplende, i hvert fall hos undertegnede, men motet var på topp, selv om de nedenstående bildene kanskje kunnetyder på noe annet!
 

Foto: Sven E. Thorsen

Foto: Sven E. Thorsen

Etter hvert var vi kommet ganske høyt opp, og det var nesten litt skummelt å se ned mellom gelendrene i trappa - det var nesten umulig å se bunnen: 

Foto: Sven E. Thorsen

 

Til slutt var vi kommet helt opp på toppen. Klokka viste ti minutter for de raskeste, og 13 minutter for resten. Vi kunne nyte utsikten fra treningsrommet i 37. etasje:

Foto: Sven E. Thorsen

Jeg synes "etter"-bildet vi tok viser en gjeng som ikke var så veldig herja av å ha gått 110 meter rett opp:

Foto: Sven E. Thorsen

Deretter gikk vi ned tre etasjer, til en vinduspost hvor hotellet hadde utplassert cava, vann og Farris som vi hadde bestilt på forhånd:

Foto: Sven E. Thorsen

 Utsikten herfra var heller ikke så verst, så vi ble stående og drikke opp og nyte den:

Foto: Sven E. Thorsen

Oppsummeringen til de fleste var nok at dette var en ganske så grei tur, og at den ikke var så krevende som vi nok hadde trodd. Vi ble alle gode og varme og kunne kjenne det i kroppen, men det er altså ingen grunn til at du ikke skal bli med på denne utfordringen neste år!

Neste sommerutfordring: Nordmarka på langs! Dette er den store og heftige, og jeg har flyttet den til lørdag 4. august for å være sikker på at jeg er i stand til å gå når jeg skal på jobb på mandagen etter! Vi tar toget fra Grefsen 0914 til Harestua. Mer informasjon og påmelding finner du på facebook-eventen.

Strandliv

Selv om sommeren har vært ganske så kjip værmessig, så har jeg fått utnytta de få soldagene vi har hatt ganske godt til å kose meg med strandliv sammen med gode venner. Samtidig er det få arenaer hvor kropp er så synlig og i fokus som på stranda, og jeg har derfor fått anledning til å kjenne litt ekstra på hvordan kroppsfølelsen min er om dagen.

Som tjukkas har du jo i utgangspunktet lite kroppslig kapital å bringe til torgs, og jeg har snakket mye om hvordan det oppleves ved tidligere anledninger. Nå har jeg gått ned ganske mye, og selv om jeg fortsatt er tjukk, så er forskjellene tydelige og blir hyppig kommentert. Jeg har altså grunn til å være ganske fornøyd med meg selv. Likevel kommer jeg ikke unna sammenligningene med andres kropper og tanken på at andre på et eller annet nivå vurderer det de ser. Og jeg merker at jeg kjenner på at jeg fortsatt har mange kilo for mye, og at jeg i tillegg ikke er så komfortabel med den løsere huden jeg får på magen, under armene og på innsiden av lårene.

Dette gir meg et valg: Skal jeg fokusere på det som ikke er 100%? Eller skal jeg fokusere på det som går veien og som er positivt? Skal jeg se lytene og skavankene mine og glemme at alle har sine mangler? Eller skal jeg omfavne kvalitetene ved kroppen min og min egen deilige menneskelighet?

Med en så ledende spørsmålsstilling er svaret ganske åpenbart: Jeg må velge å glede meg over hvem og hva jeg er, og utnytte det til min fordel.

Som sagt så gjort - jeg gir dere sommerens Adonis og Herkules i skjønn forening - ut og nyt sola du også!