Nedgangen fortsetter - mindre enn noen gang!

Nei, vi snakker ikke om eurokrisa, men om vekta! Forrige uke klarte jeg å nå 3-månedersmålet mitt, og landa da på 116,1. Jeg regna med det kom til å bli tøft å klare å gå ytterligere ned denne uka, siden jeg hadde gått ned en del de tre siste ukene. Det ble det, og jeg klarte ikke helt å følge "banen" mot neste 3-månedersmål - men jeg gikk likevel ned! Bare 0,2 kg, ned til 115,9, men det er veldig symboltunge 0,2 kg for meg.

Jeg var nemlig utvokst (i høyden) omtrent da jeg begynte på videregående. Samtidig hadde jeg vært gjennom en absurd Cambridge-kur eller noe som mormoren min eller moren min hadde ordna (i beste mening), og jeg husker at jeg på utrolig pinlig vis introduserte meg første dag på videregående med at jeg het Christer og hadde/drev på med å slanke meg. Det var selvfølgelig et forsøk på å komme fordommene mot tjukkasen i forkjøpet, men det virka jo åpenbart mot sin hensikt. Uansett: Jeg husker at jeg da veide 116 kg, og jeg vet ganske sikkert at jeg aldri har veid mindre når jeg har veid meg siden - før altså i dag. Siden 16 årsalderen er et ganske greit skjæringspunkt for disse greiene her, så kan jeg nå trygt si at jeg aldri (siden jeg var ferdig utvokst) har vært mindre enn i dag! Jeg skal feire med en morgenspinning!

Jeg klarte det!

Jeg deler inn slankeåret i 3-månedersbolker, og setter et mål for hver bolk som innebærer at jeg skal ned 5 kg. Det er akkurat passe ambisiøst, og har vist seg å fungere godt i over et år nå. Etter at jeg forrige uke gikk opp 2,5 kg, så var spenningen derfor stor: Ville jeg nå målet mitt til 30. april?

Tydeligvis gikk det bra! I dag veide jeg 116,1 kg - 0,2 kg under målet. Det er er ned 3,2 kg fra forrige uke, og skyldes nok i stor grad at det var mye vann i kroppen sist mandag. Jeg kan altså være strålende fornøyd, og det nye målet mitt er nå 111,1 kg (det bør være lett å huske) innen 1. august. Det kan bli krevende, fordi jeg da skal gjennom sommerferien. Men jeg får krysse fingrene og stirre hardt mot målet!

Jeg tok også midjemålet i dag. Det var 131 cm, og jeg tror det er ned en cm på fire uker. Det er også som det skal være!

Hamskifte

Klær har vært blant de mest sentrale motivasjonsfaktorene mine. Irritasjonen over å være begrenset til noen få butikker og deres smale utvalg på grunn av størrelsen min og lengselen etter å kle meg smartere har vært viktig for å holde koken - sammen, selvfølgelig, med mange andre motivasjonsfaktorer.

Nå har jeg gått ned ca 27 kg fra jeg begynte, og det var derfor på tide å ta en gjennomgang av klesskapet. Første runde tok vi på onsdag, og her ser du resultatet:

Det er kanskje litt vanskelig å se på dette bildet, og det er en høy krakk her som lager litt lureri, men dette er altså tre fulle søppelsekker med klær som jeg nå skal gi til Fretex. Dette er klær som er for store, og det gjorde et ganske massivt innhogg i klesskapet. Jeg er ennå ikke ferdig - det er i hvert fall tre-fire sekker med klær i boden som jeg også må gå gjennom - men jeg tror det meste der vil gå samme veien. Noe av det som er igjen er også ting som jeg egentlig skulle kvittet meg med, men som jeg må ha til jeg får kjøpt noe annet, og som ikke ser ut som telt ennå. Jeg går altså noen dyre måneder i møte - jeg må kjøpe ny dress, nye skjorter, nye bukser, nye sommerskjorter, ny ytterjakke, nye penjakker, nye penbukser, ny vinterjakke og ny frakk. Og det verste er at jeg om et års tid antakeligvis må gjennom samme runden en gang til. Men det er jo gledelige grunner til det, da, og det føles utrolig godt å shoppe når jeg først gjør det!

Her er for eksempel et veldig viktig symbol for meg:

Denne skjorta er den første skjorta i størrelse XL jeg kan huske å ha fått på meg noen gang (i hvert fall i mitt voksne liv). Jeg tusla innom Dressmann på Tveita og tenkte jeg bare skulle prøve en for moro skyld, men jeg var så fornøyd at jeg endte med å kjøpe den! Nå er den fortsatt litt stram, men jeg fikk kneppet den igjen, og den overlevde at jeg satt med den også (da buler jo magen mer), så dette er lovende. Jeg krysser selvfølgelig fingrene for at jeg når 3-månedersmålet mitt på mandag, og da vil de neste tre månedene bringe en sommer hvor jeg kan kjøpe flere skjorter i denne størrelsen - og oppleve at jeg er komfortabel i dem alle!

Easy come, easy go!

I går klaget jeg min nød over vektsjokket jeg fikk etter helga, samtidig som jeg regna med at det kom til å gå fort over. Så for moro skyld veide jeg meg i dag morges også, og da viste vekta 117,4 kg. Det betyr at 1,9 kg har forsvunnet på et døgn, men samtidig også at jeg fortsatt ligger 0,6 kg over vekta mandag i forrige uke. Med andre ord: Jeg har fortsatt en jobb å gjøre, men ikke på langt nær så stor som det kunne se ut som i går.

Å ha veiedag på mandag er altså et tveegget sverd. På den ene siden er det nok den dagen i uka hvor vekta er høyest, og hvor det altså er minst sjanse til å lure seg selv. På den andre siden kan du få litt håpløse utslag, som når kroppen har tatt vare på omtrent to liter vann du ikke trenger. Men så lenge man er bevisst på det, så bør det jo gå bra.

Grøss og gru!

I dag fikk jeg et lite sjokk av å gå på vekta. Jeg visste at jeg kom til å ha gått opp litt, fordi jeg ikke har vært så nøye på det i helga: Jeg har spist god mat og også vært litt mer mett enn jeg burde vært. 1 kg eller så opp var det jeg mentalt hadde forberedt meg på. Derfor var overraskelsen stor da jeg gikk på vekta, og den viste 119,3 kg - 2,5 kg opp siden forrige uke, og omtrent 2 kg opp siden en liten kontrollveiing lørdag morgen! Fire ganger måtte jeg opp på vekta før jeg var sikker på at den viste riktig, og den viste det samme hver gang.

Ut fra vektgrafene mine, så vet jeg at det er lenge siden sist jeg har hatt en så stor vektoppgang på én uke, og da har det som regel vært resultatet av en hel uke med utskeielser. Det kan være at det har noe å gjøre med at jeg har spist en del salt mat i helga, og jeg blir ikke overraska om det aller meste forsvinner i løpet av et par dager igjen. Det er likevel utrolig kjipt, og det gjør at jeg må jobbe hardt denne uka for å ha noen sjanse til å nå vektmålet mitt for 1. mai. Spinninga i dag ble nå uansett utvidet fra 4x4 til en hel time intervalltrening, for å si det sånn...

Farvel, 117!

Når man slanker seg i det tempoet jeg gjør, så blir hver kilo som en gammel (u)venn. Du omgås den tett og intimt i 2-4 uker, før du vinker farvel og forhåpentligvis aldri ser den igjen. Så også med 117 kg. I 2 uker lå jeg på 117,4 og 117,5, men i dag kunne jeg endelig se vekta synke til 116,8. Nå kan det være at det har "hjulpet" litt å være syk en uke, men jeg skal gjøre mitt for å holde vekta under dette - jeg er veldig nære å klare målet på 116,3 til 1. mai, og det vil jeg bite meg fast på!

Uggen i formen og slanking

Siden tirsdag har jeg ikke vært helt bra. Uten å gå i detaljer, så er det nok noe jeg har spist, og jeg merker det er en kjip trussel mot slankinga. Jeg er ikke så syk at jeg må holde meg hjemme, men jeg er uggen i formen, så alt blir litt verre, og trening har vært helt utelukka. I tillegg har jeg mer selvmedlidenhet (veldig kledelig egenskap, for øvrig), sånn at jeg har lettere for å spise ting jeg ikke bør - noe påsken ikke helt hjalp mot heller. Jeg klarer å holde sånn tålelig stand, ser det ut for, men det kan forsinke meg litt. Ergerlig, men jeg er alt blitt bedre, så jeg satser på at det går over - og at det tar selvmedlidenheten med seg! Noen dager går greit, men nå er det på tide å ta seg i nakkeskinnet og skjerpe seg litt.